En salat til besvær og andre ting som skjedde på Hamar
Første helgen i januar var det nok en gang klart for Idrettsgallaen. Som vanlig hadde jeg brukt det siste halve året på å finne det rette antrekket, og selvsagt å skrive den beste takketalen. Hadde også avtalt med Karsten at det var hvit dressjakke som var greia i år. Han er heldigvis veldig grei å samkjøre sånt med. Dessverre fikk jeg ikke tatt selfie med han, men regner med vi kan ordne det neste gang vi ses. Stay tuned!
Før idrettsgallaen starta tok jeg imidlertid med meg ektemaken på en mil langs Mjøsas vakre bredder. Sola skinte, og veien/stien vi fulgte rundt Domkirkeodden og videre nordover viste seg fra sin vakreste vinterside. Som vanlig sleit han veldig med å henge på gasellen. Men han ga det han hadde, og greide å klore seg fast til ryggen min, slik at han ikke ble lost-not found på Hamar. Flaks!
Etter løpeturen var det litt tøy og bøy, hodestående og så en dusj. Og plutselig pekte Stian på klokka og sa at nå måtte jeg jaggu få på meg fillene og slutte med alt surret. Som om JEG surrer! Særlig.
Antrekket jeg hadde pakket i all hast på morgenen var en gammel hvit dress jeg liker veldig godt - som hadde krympa ganske mye i skapet siden sist, i tillegg glemte jeg å pakke med lyse strømper. Om jeg bare hadde sjekket det før joggeturen kunne jeg jo lett fiksa det på en av butikkene utenfor hotellet, men nå var det selvsagt for sent. Heldigvis har Rema 1000 utsøkt strømpeutvalg i sine lekre og inspirerende butikker i Norges langstrakte land. Takk og lov for det Reitans - bestevennene mine. Etter denne eksotiske og lynraske shoppingrunden var vi klare for fest. Helt uten vest.
Vi fant kulturhuset, folka og vorspielet, og der fikk vi både underholdning og mat. Jeg var temmelig utsulta og kasta meg glupsk over alle rettene. Mens jeg gjorde det så jeg en vakt kom mot meg med bestemte skritt og olmt blikk, men heldigvis var han veldig lett å finte ut - jeg så han bar en annen dame ut, til store protester. Jeg kunne fortsette matgildet! Kosten denne dagen hadde vært litt mangelfull, av en eller annen uforståelig grunn ble det kaos på morgenen hjemme, og plutselig måtte vi komme oss avgårde til Oslos S og toget. På vei dit romlet magen voldsomt, og jeg falt pladask for en kyllingsalat på Narvesen (Reitan ass - gottalovehim) Den spiste jeg på toget oppover - men etter løpeturen var det definitivt behov for påfyll. Jeg gasset derfor i meg det jeg fant av spiselig greier fra Mjøstraktene. Dernest var det busser til OL-amfi og selve Idrettsfesten. (Der var det ikke mer mat å få :-O Og etter all alkoståhei NIF har hatt, var det overraskende nok ikke fri bar heller).
Som i fjor var det helprofft opplegg med flinke folk og bra underholdning. Helene Olafsen imponerer meg med å ikke bare være uforskamma sprek, sterk og blid - i tillegg er hun altså entertainer! Prisene ble delt ut på løpende bånd, og takketalene like så. Som i fjor hadde de glemt meg i nominasjonsprosessen, utrolig at det går an to år på rad! Dritskuffa ville jeg egentlig bare dra hjem og skrive en lengre Carl Ivar avhandling om hvor skuffa og vonbroten jeg var over at jeg aldri får det jeg vil ha. Som jeg tross alt fortjener. Ikke at jeg bare tenker på meg selv, dette er jo for alle andre som også blir glemt gang på gang. Mest for de egentlig. Selvfølgelig. I tillegg hadde jeg begynt å få vondt i magen.
Men jeg ble med videre, for det skulle være mer mat å få på nachspielet på Kulturhuset. Der fikk jeg også hilst på The Ingebrigtsen v Tone og Gjert - utrolig hyggelig å slå av en prat med de! Men da klokka nærma seg ett på natt fikk jeg overtalt Stian til at vi tross alt ikke er tjue år og hvor desperat vi trenger den søvnen. I tillegg hadde jeg en løpedate med Marit på søndag morgen, som jeg hadde gledet meg lenge til!
Natta ble imidlertid ingen høydare for meg, magen var fullstendig på tur - og jeg tror jeg satt mer på badet enn jeg lå i senga. Det så bekmørkt ut for løpeturen med Marit. Jeg kunne selvsagt ikke avlyse uten å prøve, så jeg kreket meg ned i resepsjonen og der stod Maritsola og skinte. Jeg informerte henne om at det kanskje ikke ble mer enn noen hundre meter, og i alle fall ikke noe tempo. Men trolig hadde jeg fått ut det som var i magen, for det ble ingen katastrofer på veien. Derimot var det helt fantastisk flott å løpe mens sola stod opp, og ikke minst nesten 2 timer skravling med Marit!
Prisen etterpå var dog ganske høy, energilageret var helt bunnskrapt og magen var absolutt ikke ferdig med karusellen. Faktisk tok det en hel uke før kyllingsalaten, og hva det nå enn var i den, var ute av systemet. Jeez! Takk for meg:-o
Nå kan du forresten følge oppdateringer på Face om du vil.
