Sentrumsløpet 2018

Plutselig og helt uten forvarsel var det bursdagen min og tid for sesongdebut (og comeback etter skaden!) i Sentrumsløpet. Rart hvordan ikke bare julaften kommer brått på kjerringer. Det er hverken en stor nyhet eller særlig overraskende, at alle de gode øktene og grepene man planla da man meldte seg på, slett ikke ble gjennomført. Det er egentlig bare som forventet.

De siste to ukene fikk jeg litt Sentrumsløpetangst. Med en ukentlig intervalløkt i uka de siste månedene, var jeg ikke totalt uforberedt, men etter mitt skjønn var de fleste av de ikke lange nok og og de var heller ikke mange nok til at jeg kunne kalle meg godt forberedt. Når jeg i tillegg heller ikke hadde en eneste tempoøkt i beina, ja da sier det seg vel selv. Hva skjedde med testløp liksom? Poff.

10 km som distanse for sesongåpninga er litt hjerterått, og det blir faktisk ikke det spor bedre av litt mangelfulle forberedelser. 10 km er den vanskelige distansen. Det er for kort til å kalles langt, og altfor langt til å kalles kort. Det er rett og slett hverken fugl eller fisk, og hva gjør man da? (Rett svar: Forbereder seg godt!)

Som om ikke alt dette var nok (!?) så fikk jeg morsetegn fra låret på torsdagens intervalløkt. Det var en 10 x 1 mins økt med jobb, som bare gikk fryktelig sirup og sikkert på for høy fart. Rart hvordan en økt på høy fart oppleves som sirup og sneglefart. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvordan disse tingene på merkelig vis (ikke) henger sammen . Om jeg løper en halvhard økt rett under terskel, opplever jeg flyt og mestring, føler at jeg løper ganske fort og at det flyter fint. Løper jeg 10-20 sek fortere på km, er det som å løpe i sakte film med lim under skoa og hjertet er på bristepunktet. Null mestring - bare stress og pes!  Dette var altså en sånn økt. Og så på toppen kommer en ubuden gjest: en murring i låret - litt lavere enn der tretthetsbruddet fra i fjor sommer satt.  Det var virkelig ANGST. På terskelen til ny sesong, så står spøkelset midt i døra og peker nese til meg. Jeg avlyste alt av fredagstrening og lå med bena høyt - så ofte det var mulig. Siden jeg også har hatt litt mye murring nederst i høyre legg brukte jeg også mye tid på rulla og egenmassasje. Det er alltid fint å kunne fordele angsten på flere steder.

Så. Lørdagen. Bursdagen min. Fikk gave på senga og mange klemmer. Etter frokost ryddet jeg inne og ute, og fikk vasket badene så de så ut som bad igjen. Plutselig ble det på tide å dra til sentrum, og jeg bråbestemte meg for å forkaste planene om et moroantrekk med løpekjole og tiara, til fordel for et streit løpeantrekk. Jeg var bare ikke in the mood for show. Jeg var bare nervøs for om låret ville streike. Så jeg debuterte i fullt klubbtøy. Jeg har løpt for Koll i noen år (3?), men har ikke hatt klubbtøy før nå. Egentlig ganske fint å ha uniform igjen - jeg har savnet det litt fra Treningscamptiden.

 

 Gøril og meg før start - usikre på formen, men likevel blide!

Gøril og meg før start - usikre på formen, men likevel blide!

I sentrum traff jeg først Gøril, og så Maiken, Tove, Jorunn, Eva Marie og Vemund. Det var veldig hyggelig å henge sammen med Camperne igjen - og ikke minst stå sammen i den store skjebnen. Tove, Jorunn og Maiken og jeg slo oss sammen - da vi mente vi alle lå i samme myra. Det skulle vise seg å stemme ganske bra. Jorunn måtte dessverre bryte etter 5 -6 km, og Maiken fikk det litt tungt på siste halvdel - men vi løp relativt "likt".,  Jeg er og blir en feig starter, så jeg lot de andre fare. Sentrumsløpet innbyr heller ikke til noe annet - for meg. Jeg var fast bestemt på å ikke svi av for mye krutt opp til slottet, hvem vet hvilke sjanser man får der oppe - så best å være forberedt på alt. Jeg skulle ikke la meg stresse av dårlig første km, for sekunder kan vinnes lett tilbake senere. Planen var å være defensiv de to første km, kjenne på kroppen(les låret) og pulsen - og ta alt derfra. Dersom låret ikke sa noe var planen å øke farten etter andre km.

Jeg holdt meg fin til planen de to første, med en pen åpning på 4:49 og 4:42, men så ble det liksom ikke noe fart på beina. Det var trangt å løpe, og selv om jeg syns hovedfeltet i pulje 4 skled greit avgårde i den riktige farten, så var det mange å løpe forbi og det kom også folk bakfra i høyere fart. Det var rett og slett krevende å holde "ett spor". Opp til parken og gjennom hadde jeg hhv 4:46 og 4:52. Det var her jeg så realiteten i hvitøyet eller hva det heter. Skulle du ikke øke nå Siri???

Ut av parken går det i 4:30 på km 5, endelig - men det var vel litt sent? Km 6 går på 4:40 og jeg innser at 47 min er et greit mål for dagens løpings. Vi skal tross alt opp sure Bygdøy allé også - men her står heldigvis løpedronninga vår Ingrid Kristiansen som hun ofte gjør på Sentrumsløpet. Jeg hører peppinga hennes langt nedi bakken og bruker henne for det hun er verdt, og litt til. Får med meg en klem og bursdagsgratulasjon før jeg "haster" videre. Fikk helt i meg litt vann på drikkestasjonen v Solli plass (hvorfor har de helt fulle begre??) - sykt tørr i munnen underveis - så det gjorde godt! Med fornyet energi og kraft snubler jeg videre mot sentrum. Dette er forøvrig den første kilometeren der jeg kan løpe rimelig fritt og slippe sikk-sakk løping samt bråstopper fordi andre løpere gjør uventede ting. Ned mot Rådhusplassen får jeg øye på ryggen til Maiken, og tenker at nå kjører vi sammen inn til mål. Km 7 går "unna" på 4:19 - den første "gode" kilometeren altså. Det var hvertfall lovlig sent. Jeg tar ikke innpå Maiken,  hun forsvinner litt foran noen andre løpere. Nede på Rådhusplassen er løypa trangere og det blir igjen mye vanskeligere å komme seg frem. Maiken mister jeg nå av syne, men jobber videre med å ta henne igjen.

Fra 2.5 km igjen til målet tenker jeg at nå er det på tide å kjøre på. Jeg har safet lenge nok. Det er ikke så kjempemye å spa på med, men jeg får etterlengtet heiing fra Marianne ned mot havnepromenaden, og så får jeg plutselig og ufrivillig en kraftig dusj. Jeg ble søkk våt, undervurderte hvor kraftig vannspruteren var (det var heller ikke noe vei utenom, og det burde det vært!) . Heldigvis tørker teknisk tøy ganske fort. Vi løper på grusa asfalt og jeg siger fremover i feltet. Km 8 går på 4:36. Det er igjen blitt litt trangere, en fyr på dobbelt av min size holder en arm ut for å hindre at jeg kommer for nær i en sving. Som om jeg hadde en sjanse til å stoppe han liksom. Fugl mot Elefant - vi vet alle hvor det ender. Km 9 går på 4:45 og jeg tenker - hva driver du med Siri?? Nå vet jeg ikke lenger hvor vi løper, men når vi endelig tar av inn på Karl Johan fatter jeg mot og setter inn en slags sluttspurt. Siste km går på 4:17 - og alt tyder vel på at jeg hadde mer å bruke før. Jaja. (Løper meg opp 12 plasser i klasse, 100 plasser i kvinne generelt og mer enn 200 plasser overall fra 5 til 10 km). Tove kom inn et minutt foran meg, og Maiken litt bak - jeg må altså ha løpt forbi henne en eller annen gang etter Rådhusplassen. 

Alt i alt er jeg fornøyd. Det er ikke dritlangt ned til 45 blank - og det er åpenbart mer å gå på både her og der. Veldig fornøyd med at låret holdt kjeft - og leggen funker når den blir varm. (Katastrofe på dagens restitusjonsjogg :-o) Ting kunne vært veldig mye verre. Men det snakker vi ikke om selvsagt - vi ser fremover og håper på enda mer sol og medvind neste gang. Eller noe sånt. Neste løp er Gøteborgsvarvet - men kanskje finner jeg tid til et eler annet sprell før det også. Følg med på den viktigste bloggen - så er du oppdatert på det viktigste. Rett og slett.

Etterpå var det jentefest! 

Skjermbilde 2018-04-22 kl. 09.47.31.png

Litt morsomt med en liten sammenligning av de tre løpene i 14, 16 og nå i 18 (ganske lik tid, men hakket mer defensiv i år :-D !)

 Sentrumsløpet 2014 (45:15)

Sentrumsløpet 2014 (45:15)

 Sentrumsløpet 2016 (45:03)

Sentrumsløpet 2016 (45:03)

 Sentrumsløpet 2018

Sentrumsløpet 2018