Sentrumsløpet 2019
Lørdag var det igjen klart for et av vårens vakreste eventyr: Sentrumsløpet! Det er en flott tradisjon, og et “must” for meg på våren. Det kommer alltid litt brått på, og i år med kun 3 uker siden maraton kom det nok minst ei uke for tidlig.
Den første uka etter maraton trente jeg ok mengde, men bare ganske rolige økter, med unntak av intervaller med jobben torsdag.
Uka etter ble det litt fart i tillegg med to løp; 2 runder SRM på onsdag med ny pers og så debut på 5 km parkrun Tøyenparken lørdagen. Med persen på SRM tenkte jeg at en sub 45 på Sentrumsløpet var innen rekkevidde.
Men treninga siste uka var langt fra optimal - da jeg dytta på med tempoøkter, for å få transformert maratonbeina om til 10k bein. Jeg kan vel bare si med en gang at jeg ikke lyktes 100%, men jeg tror jeg gjorde en bra jobb på tiden jeg hadde til rådighet. Jeg løp intervaller på tirsdag; 10 x 1 min motbakke med Kondistreninga (den var egentlig 20 x 1 min, men jeg prøvde være litt smart å redusere mengden denne uken for å minske TOTALBELASTNINGEN - Gud som jeg hater det ordet og konseptet.) Jeg løp 1 runde SRM på onsdag, og det var da jeg skjønte at 10 km på lørdag på ingen måte kom til å gå i ønsket fart. Jeg greide nemlig ikke holde den farten på 3,2 km en gang! Torsdag løp jeg intervaller på Voldsløkka med jobben, da stod 4 x 4 på programmet. Det gikk ganske fort egentlig, men det er et stykke opp fra 4 nesten tusenmetere til 10 på rad. Så jeg var på ingen måte optimistisk. Totalt sett trente jeg tre ganske korte hardøkter, men tre på tre dager er jo ikke det du finner i treningsprogrammene rundt om. I alle fall ikke de siste dagene før konkurranse. Jeg hvilte på fredagen da!
Løpsdagen
Været var helt utrolig bra, ikke for løping kanskje, med nesten tjue grader og sol, utover dagen ble det litt regn, eller dråper i lufta er nok en bedre betegnelse. Det var rikelig med pollen og spenning i lufta i sentrum. Men før jeg kom så langt hadde jeg en stor bakejobb foran meg, med påfyll av både rundstykker og horn til fryseren. Dette tok litt i overkant lang tid, men heldigvis husket jeg å spise innimellom, så da jeg var ferdig med baking en knapp time før start, så var jeg i alle fall klar til å kaste meg på sykkelen. Det er klart dette kanskje ikke var sånn veldig optimalt, men fordelen med fullt program er i alle fall at man ikke rekker grue seg eller tenke for mye på løpet. Så nerver hadde jeg absolutt ingen av. Null. Niks. Nada.
Møtte Gøril utenfor jobben hennes og fikk satt på meg startnummer i en fei - hun hadde vært så grei å hentet ut mitt dagen i forveien. Det hadde jeg hvertfall ikke tid til å hente:-) Litt over halv fire var vi ute og prøvde oss på litt oppvarming. Men det er jammen fullt i sentrumsgatene denne dagen, så det ble mest slalåm og ganske sakte jogg. Langt ble det selvsagt heller ikke. 10 min før start eller så finner jeg i startpulja mi, og sier lykke til til Gøril som skal litt lenger bak for å finne sin. I pulja treffer jeg både på Claus og Eva Marie fra Treningscamp, og jeg ser også at de aller fleste som står rundt meg ser litt raskere ut enn meg. Av en mystisk grunn har jeg havnet i pulja til de som skal løpe på 41-43 min eller noe, og det kan jeg ikke huske å ha meldt meg på. Har litt dårlig samvittighet for å ha stilt meg så langt foran - men når vi etter hvert får slippe avgårde går egentlig feltet i passe fart og jeg føler ikke at jeg sinker eller ødelegger for noen. Tar det veldig pent opp Slottsbakken og blir veldig overrasket da klokka piper på 4:42. Jøss, det var jo raskt til å være treigt! På Strava får jeg også opp en km tid som kalles GAP, (Grade Adjusted Pace) som altså uttrykker hva tempo tilsvarer om man tar hensyn til stigning. Den er på 4:09 på første kilometeren (dette vet jeg selvsagt ikke mens jeg løper) Om dette GAP greiene er til å stole på aner jeg ikke, høydemålingen er i alle fall noen ganger helt på bærtur, men det er utvilsomt noen meter som forseres opp på første km, så jeg tror ikke den er helt hinsides.
Men nå er jeg i alle fall i gang, pulsen er fin, farten er okei og feltet flyter veldig fint. Neste km piper på 4:34 (GAP 4:23) og km nr 3 på 4:40 (GAP 4:34). Målet mitt halvveis var 23 min, og jeg regner meg grovt frem til at jeg ligger an til å greie det. Nå skal vi løpe inn i Frognerparken, og dette er jo som hjemmebane for meg! Koser meg på grusen, og det går lett og fint å løpe i den fine parken vår. Klokka piper på 4:47 (GAP 4:34), det er den leie bakken opp til den gamle vekslinga på HKS etappe 10/11 som koster litt sekunder her tror jeg. Den femte kilometeren går på lettere partier ut av parken og ned til passering 5 km i Nobels Gate på Frogner. Jeg passerer 5 km markeringen litt før den gniene klokka, mener å huske det stod 22:57. Klokka piper litt senere på 4:20 (GAP 4:31). Jeg tenker at dette går jo ganske fint, ikke så fint som opprinnelig mål var, men helt i henhold til revidert plan (som var 45 et eller annet, med grov splittplan 23/22 på de to 5 km).
Halvveis i løpet, og andre halvdel er klart lettere enn første, vi må bare komme oss opp Bygdøy Allé først. Det kan være hardt nok, men det er siste bakke så vidt jeg vet. Her står imidlertid ALLTID Ingrid Kristiansen og heier på ordentlig vis. Til alle. Jeg jubler når jeg ser henne, erklærer at jeg elsker henne og gir henne en klem før jeg haster videre. Tenk det, å få klemme en tidligere verdensmester! Denne klemmekilometen går unna på 4:38 (GAP 4:30) og nå er det bare 2 km igjen til jeg skal “dø”. Fra 8 km er det nesten alltid kun vilje det står på. Tar litt drikke på stasjonen helt i enden av Bygdøy allé, var egentlig tørst fra start og har følt meg knusktørr i munnen. Det er nok pollen som er skyld i det siste, mens det første er vel fordi jeg sikkert ikke har drukket nok gjennom dagen. Nå løper vi over Solli plass og etterhvert ned til Rådhusplassen, her er det bra med folkeliv og litt heiing, og her passerer vi også km markering 7. Klokka piper på 4:17 (GAP 4:12, jeg skjønner ikke hvorfor også denne er lavere, her er det nettofall).
Så løper vi opp mot Kvadraturen og tar etter hvert til høyre bort Kongens gate. Som i Oslo maraton skal vi en tur ned Akershustranda også, før vi skal tilbake i Kvadraturen igjen. Ned Kongens gt passerer vi både markering 8 km (4:35 / GAP 4:32) og et kor! Jeg syns det var så stas med det koret at jeg tok henda over hodet og klappa med. Og plutselig kom jeg på at jeg egentlig løp 10 km og skulle være død nå. Men så holdt jeg visst på med maratonløping i stedet. Ta deg sammen, du skal ikke ha overskudd til dette! Så jeg beordret full skjerping og økt fart. Som sagt så gjort tenker du kanskje, og det tenkte forsåvidt jeg også. Inntil det pep igjen; 4:35 (GAP 4:35), og det var jo nøyaktig samme som forrige km. Hva skjedde Siri? Skulle du ikke øke? Kom igjen! Nå har vi kommet tilbake til Kvadraturen og det er jo bare “oppløpet” igjen. Løypa svinger selvsagt hit og dit, men endelig svinger vi inn på Karl Johan og det lukter mål lang vei. Men jeg får altså ikke opp noe som helst av fart. Det er helt jevn løping. Den siste kilometern går i akkurat samme fart som de to foregående (men GAP 4:29 pga litt høydemeter opp KJ) og det føles som jeg står stille. Jeg har ingenting å slenge på, det er bare ett gir. Jeg gir egentlig litt opp 500 m før mål, det er jo ingen hjemme! Dessuten hater jeg å løpe på brostein på slitne bein, venter bare på at jeg skal snuble eller tråkke over.
Krysser mål på 45:25. Det er helt akseptabelt og bra, og helt innafor de justerte forventningene for dagen. Jeg er happy med det, men samtidig føler jeg at dette var et veldig rart løp. Hvorfor greide jeg ikke øke?
Etter en liten pust i bakken var jeg glad og lettet over å være ferdig med dette grusomme 10 km vaset. Det er ikke min distanse i det hele tatt. Traff på Heming, Helene og Andreas i mål og så ble det bare masse løpsskrøner den neste timen. Først kom Vemund, så Anna, og Tove, Jeanette, og Gøril (og sikkert flere som jeg nå har surra bort i hodet mitt) Det ble i alle fall en veldig hyggelig sosial samling av løpere - og jeg ble minnet på hvorfor jeg driver med dette!
Gøril / Anna / Siri - finere blir det ikke!
ETTERPÅKLOKSKAP
Og etter noen dager med grunning på hvorfor det gikk som det gikk, og spesielt det at jeg følte at jeg ikke hadde noe mer å gi - samtidig som jeg ikke var i kjellern, har jeg vel konkludert med at det:
enten ble for mye styr og jobb hjemme
og/eller at det ble i overkant mange harde økter dagene før
og/eller maraton sitter fortsatt i.
Det er vel helst en kombinasjon av disse tre tingene, og i tillegg var det ganske varmt vær med mye pollen - som jeg tror spilte inn for sluttidene (men troligvis ikke for opplevelsen av å være tom uten å være tom).
Men bare for å være helt tydelig og klar: JEG ER FORNØYD! 45:25 er min tredje beste SL tid tror jeg. 16 plass i klassen, og femte beste Siri ! (Aka den viktigste klassen)
Så til slutt må jeg bare beklage to ting:
Det ble ikke tid til å legge ut en gjett tiden konkurranse (Jeg er sikker på at noen stjeler tid av kontoen min!)
Markus´vei til SL ble med den ene posten. Det er litt hans skyld (han ble syk i to uker). Men mest min. Ferdig snakka! Han kom seg gjennom, men ikke på den tiden han ønsket - mulig han fortsatt var preget av sykdom - han er uansett revansjesugen! TBC
