2020 er utsatt

Jeg er på min femte uke med skade/rehabtrening, NIMI fysio ga meg rett i at jeg hadde plantar, og hun la til at det er ting som tyder på at jeg også greide løpe på meg et lite trettshetsbrudd i hælen i samme slengen.

Berg- og dalbane

Etter tre uker med pågangsmot, pannben og stamina på alternativ trening som svømming, ellipse, aquajog, spinning og roing (i tillegg til styrke), ble alle SATS sentre stengt forrige uke. Plutselig var hele Norge nede for telling, Covid19 festet et klamt grep om oss, og endret brått hele hverdagen vår. Nå er barna på hjemmeskole, over 200.000 nordmenn er permitterte, og de som fortsatt står i jobb må jobbe hardere, lengre og mer effektivt. Museer sender livesendinger fra avstengte utstillinger, musikere har virtuelle livekonserter, frivillige syr munnbind - ja kreativiteten bare blomstrer som aldri før. Mens børsen blør og krona går rett vest. Eller øst. Hakke peiling. Men nå blir det dyrt med Vaporfly ass!

Andre bruker tiden på å hudflette de som reiser på hytta eller gud forby; løper rundt Sognsvann med sine tettsittende tights og svette kroppen. Det er rett og slett en skikkelig smeltedigel av menneskets dårlige og gode sider på alle nettsider og kanaler. Plutselig har alle kompentanse på virus og hvordan vi best friskmelder landet vårt, og ingen snakker om været lenger. 2020 er sålangt et veldig rart år, og jeg stemmer for en restart eller at vi bare hopper over det. Jeg er sikker på det kommer veldig mange bøker og filmer i kjølvannet her når vi vet hva vi burde gjort.

For meg har ukene vært svingete. Jeg har vært superflink og motivert, men selvsagt har det gått både opp og ned. Foten har vært vond, jeg har ikke kunnet gå normalt, og jeg har egentlig ikke kjent noe positiv utvikling. Jeg har heller ikke hatt noe særlig suksess med taping av den, det virker som tapen bare sitter i ganske kort tid, til tross for at alt er gjort etter boka. Så, jeg har beveget meg så lite som mulig og det er ikke akkurat oppskrift på lykke for meg. Etter at SATS stengte mistet jeg dermed alle mulighetene for å få trent noe kondisjon. Samtidig mistet jeg jobben, og jeg ble hjemmeskolelærer. Jeg har hatt bedre dager. Ironien over å ha masse ledig tid, våren i anmarsj og en kropp som ikke kan brukes til forflytning er bare trist. Jeg pleier å være god på galgenhumor, men av og til blir det for mye for meg også. Det eneste lyspunkt oppi dette er at alle løpskonkurranser jo er avlyst eller utsatt, så selv om jeg ikke har kunnet løpe har jeg ikke mistet en eneste en av de. Treningsuka som jeg skulle på i Portugal blir heller ingenting av. Hell i uhell ass. Jeg skal være klar når alt starter opp igjen! Jeg gir meg ikke. Ikke ennå.

Lys i tunnelen?

For nå begynner jeg endelig å kjenne at det går mot bedre tider. Foten kan tidvis gås på og belastes nesten normalt. Da SATS stengte, fant jeg frem sparkesykkelen og ble med Asta på noen morgenturer. Den gir meg veldig god trening for legg og sete, og tempomessig så ligner det ganske mye på løping. Pulsen er selvsagt mye lavere, særlig flatt og nedover går det altfor lett. Jeg har uansett fått frisk luft, sosialisering og styrking av legg/lår/sete. Men nå er jeg skikkelig, skikkelig lei av den greia og jeg håper det ikke er så mange flere turer med den igjen. Trappeløping har jeg også testa ut. Det går bra for foten, bare litt mye melkesyre i låra 🙊 På lørdag gikk jeg en tur til Vettakollen, og i dag klarte jeg jogge noen meter her og der på samme tur. Så, hvis jeg greier å holde igjen, og være smart nå, så har jeg håp! Tanken har så klart slått meg, at samtidig med at foten blir bra så innføres det full isolat for alle. For å advare dere alle sammen på forhånd. Da tilter jeg faktisk.

Og til dere som sier folk ikke kan løpe i skogen; det er god plass!

Vis hensyn, det gjelder både gående, løpende, syklende - ja rett og slett alle sammen :-)

Vi kommer gjennom dette også.