Endelig løsna det!
Ikke lenge etter at jeg skrev forrige post om det begredelige rehab-livet mitt, så begynte det faktisk å lysne litt.
Etter NIMI konsultasjon i mai, hvor jeg fikk beskjed om at dette nok ville ta veldig lang tid, og tallet 5 med ordet “måneder” bak ble nevnt, turte jeg ikke tro på hverken mirakler eller løping mer. Jeg var veldig spent før den konsultasjonen, for selv om jeg syns ting begynte å bli litt bedre og mindre vondt, var den forrige kalddusjen der såpass heftig at håp og tro og sånn var reist til langtvekkistan og gravd ned på omtrent 42,2 meter. Men, til min store glede syntes fysioen at det jeg fortalte om av progresjon og mindre smerter var veldig lovende. Så fra gråting i mai ble det nå lykke og lettelse! Det var som jeg ble kvitt 20 kg fra skuldrene og opp, og smilet mitt kom endelig tilbake. Jeg fikk faktisk lov til å løpe annen hver dag! Jeg drømte om det før jeg kom dit, men turte egentlig ikke håpe for mye på det. Så det var virkelig en helt annen Siri som gikk ut derfra, enn hun som kom inn. Jeg liker mye bedre hun som gikk ut!
Jeg har vanskelig med å sette ord på hvor stor forskjell det er å gå fra hver tredje dag til annen hver, men det er hinsides stor forskjell. Jeg har bare vært på dette nye regimet en ukes tid, og progresjonen fortsetter - og smertene er på vikende front. Jeg ble advart med at når vi nå trappet såpass opp, så ville jeg troligvis få mer vondt i etterkant, men det kan virke som denne belastningen så langt er ok. Jeg skal løpe mest mulig på mykt underlag, men trappe gradvis opp fra sti til grus nå i første omgang. Så langt, veldig bra respons fra hælen på økt belastning. Gleder meg allerede til neste løpeøkt, som er på fredag! I dag startet jeg dagen i femtida for å rekke Early Bird klubbens morgenøkt rundt Sognsvann. #gottaloveit!
Henger som et slips bak disse to gasellene!
Formen er såklart ikke helt på topp, det tar nok et par måneder, hvis alt går bra, å komme tilbake til noenlunde samme nivå som før skaden. Men jeg syns nesten det går bedre for hver gang, og i alle fall er formen bedre denne uken enn den var for en uke siden. Det er litt tungt og noe skyldes sikkert varmen, men når en 13 km føles som en 30 km, så skjønner i alle fall jeg at her må det jobbes! Det er uansett helt fantastisk fint å kunne løpe nesten som før! Langturen er ikke-eksisterende enn så lenge, men kanskje kan jeg begynne å tenke på den også snart. Det er uansett så mye å glede seg over etter disse begredelige siste månedene. Og nå får også jeg lov å være med på virtuelle løp, det må bli på grus selvsagt, og relativt kort distanse - men jeg kan være med!! Jeg er skikkelig gira på å endelig kunne være med på noe, etter fem måneder i brakk! Så jeg har litt lyst til å samle en liten gjeng til Kondisløpet, som er 3, 5 eller 10 km nå i juni. Kunne du tenke deg å være med på det?
