Jeg må kunne si at jeg hadde fått min dose dritt i 2020, men jammen hadde det ikke mer å by på! Etter 10-12 uker med steady løping og klar fremgang med PF, så fikk jeg veldig plutselig vondt i akilles etter en løpetur i Trondheim sammen med Sol. Tok noen dager pause og prøvde med ny løpetur igjen da jeg var tilbake i Oslo - men det var etter hvert sykt vondt. En tur til Ullevålseter var nok en temmelig dårlig idé. I ettertid har jeg tenkt at det var spesielt to faktorer som spilte inn; det ene var gåturer med mye høyde og det andre var ekstra vekt på tåhevene.

For egentlig hadde jeg på dette tidspunktet kommet fram til at jeg nå kanskje kunne øke litt på løpinga, jeg hadde ligget på 5 mil per uke i 5-6 uker og syns egentlig ting gikk veldig bra. Plantaren plagde meg stadig mindre, og jeg nøt virkelig alle løpeturene i sommer. Formen hadde kommet seg bra, jeg løp et testløp på 5 km som gikk på 22:40, 40 sekunder raskere enn før ferien, og jeg hadde så smått begynt forsiktig med litt intervaller. Så tok Hege og jeg en tur til Vestlandet og det ble noen dager med høydemetere. Jeg hadde egentlig tenkt å løpe litt på disse dagene i tillegg, men dagene gikk liksom med til spising og gåing. Tåhevene ble også ofret, så da jeg kom hjem fra disse turdagene var det full fart fremover med både løpinga og styrken, for selv om jeg vet man ikke kan eller bør ta igjen trening, så gjør jeg likevel et febrilsk forsøk. Idioti, ja - jeg vet det. Men det er uansett ganske ironisk at jeg skulle bli skadet etter en god dose alternativ trening. Det er i alle fall åpenbart at denne kroppen her ikke er tjue lenger. Ganske langt unna faktisk. Gjenstår bare å se om jeg faktisk har lært noe som helst av dette.

Etter den torpederte turen til Ullevålseter (jeg kom bare litt over havveis før jeg kasta inn håndkledet), måtte jeg innom fysio på NIMI igjen og hennes dom var at jeg hadde nok gått på en akillesbetennelse og en akilessskjedebetennelse. Det var relativt vondt, på dag to etter den løpeturen. Det tok vel enda en dag el to før jeg gikk sånn høvelig normalt. Hun ga meg 2 uker av løpingen, og jeg må bare vedgå at en ny sånn smell var jeg ikke klar for nå. 2020 har virkelig vært under pari, ikke bare på løpinga. Jeg har tenkt å skrive om det også, hvis jeg orker - men nå holder jeg meg til løpinga. Etter timen til fysio tok jeg den helt ned. Jeg gråt og tok til å spise is og sjokolade. Uten at det hjalp det grann. Faktisk tvert i mot. Etter to uker var akilles litt bedre, men ikke bra nok - så hun ga meg nye to uker. Det første slaget var hardt, men beskjed om nye to uker var enda verre. Jeg fikk gått mye og sykla litt, samt trent litt styrke - men det eneste hodet og hjertet vil er å løpe!

Heldigvis fikk jeg noen andre lyspunkt disse ukene, som gjorde at ting ikke bare var svart. Blant annet en mail fra Marianne i Kondis, med beskjed om at jeg ble månedens verver i juni og at jeg kunne hente meg et par løpesko på Løplabbet. Nå var jo ikke nye løpesko akkurat noe jeg trengte sånn veldig akutt, men det har kommet mange spennende sko i år, så jeg dro innom butikken her på Ullevål og fikk med meg et par New Balance Fuelcell TC. De er bare såvidt prøvd på to løpeturer, så jeg kan ikke gi noen skikkelig dom over de. Men de er veldig godt dempet og behagelig å løpe med! Passer kanskje særlig godt for en løper som meg på evig rehab!

Og om du vil melde deg inn i kondis syns jeg selvsagt du skal gjøre det og bruke koden min (115) så får du 100kr rabatt v innmeldingen! Med på kjøpet får du 15% på Løplabbet blant annet, i tillegg til mye godt løpestoff i bladet og på nett!

For ja, nå løper jeg litt igjen! Begynte så smått i forrige uke, men litt løping i parken. Jeg har nemlig meldt meg til tjeneste for Treningscamp de siste ukene. Dels fordi jeg har hatt tid til det, og dels fordi jeg har behøvd noe positivt i livet mitt. Og det har gitt meg litt glede disse dagene og ukene, og det har vært fint å kunne gi noe til Camperne igjen etter så mange år på sidelinja. I alle fall løp jeg bittelitt i parken i forrige uke, og syns det var ganske okei. Fortsatt vondt og stivt, men definitivt bedre enn for noen uker siden. Her får jeg også mye hjelp av z-rolleren min til å massere den stive leggen, i tillegg til tåhev og mye tøying av leggen. For nå er det mest stivhet i leggen, og mindre smerter i akilles. Jeg håper og tror både plantar og akilles er på vikende front!

Så avtalte jeg en treningsøkt med Heming, på den første gikk jeg fort mens han løp rolig. Veldig hyggelig å treffe han igjen, og vi pratet på inn- og utpust rundt vannet om SRM, løping, skader og covid19. Og på de neste turene har jeg løpt sammen med han, noen turer rundt Sognsvann m Asta har det også blitt. Jeg unngår motbakker, og søker mest mulig flatt og enkelt underlag, for ikke å irritere akilles mer. Og på timen hos fysio nå på tirsdag fikk jeg et slags grønt lys for litt løping nå. Annen hver dag og ikke så mange kilometer. Jeg ligger litt over denne anbefalingen, men det virker å gå greit enn så lenge. Jeg forsøker veldig hardt å være smart nå altså, samtidig som det er så nydelig å løpe ut i høstsola!

Og på mandag nå begynner en ny og spennende uke for meg, endelig skal jeg tilbake til hverdagslivet. Mer om det senere!