Ivar Formos minneløp i snø og gjørme
Det har snart gått ett år siden pappa døde, og jeg var helt sikker på at jeg skulle gjøre som i fjor; å løpe med pappa på skulderen.
Det var en veldig sterk og følelsesmessig greie i fjor med grining i mål. Jeg var mer i vater i år, men syns dette er en veldig fin ting som jeg kan gjøre “sammen med pappa”. Jeg håper å kunne fortsette å løpe dette minneløpet for pappa - så veldig glad for at jeg fikk stabla kroppen opp til noe som ligner løping.
Jeg har slitt med høyre hæl siden Kystleden halvmaraton 22. august. Gateløp i midten av september var ikke ideelt for å fikse hælen heller, om noen skulle lure. Tror ikke det står i planen fra noen fysio. (Egen post om Køben!)
Dette er ikke en graf som forteller om god trening.
Det har vært svært lite løping etter Kystleden, men den siste uka har jeg testa hva hælen syns om stiløping - og det har faktisk vært “ikke så verst” . Jeg har blitt overrasket flere ganger nå over at den ikke er helt smadra etter stiløping. Så, da har jeg trappa det opp den siste uka. Jeg skjønner det ikke helt, men jeg spør ikke mer - jeg bare stikker ut.
Så skal jeg innrømme at jeg har tilpassa steget mitt litt. Mer tripping, og mer landing på fremfot eller midtfot. Det er lettere på sti enn på vei, for jeg kan kan lande på steiner og røtter, og de er det mange av i marka. Så det er veldig sjelden hælen når underlaget først. Men ja, jeg løper nok litt “rart”. Det viktigste er uansett at jeg løper!
Det er faktisk en rar ting til også. I dag tidlig føltes foten egentlig bedre ut, og det er etter opptrapping av løping. Jeg har jo hatt min andel skader og trøbbel, og dette har jeg ikke opplevd før. Stort sett blir det mer vondt jo mer man belaster. Så det er litt snålt hele greia. Men det var digg å kunne løpe en del uten smerte!
Jeg kjente veldig lite til hælen på løpinga i dag, men den sier selvsagt i fra i etterkant. Jeg løp med Nike Zegama sko, som er ganske mye demping og greit grep. De fungerte veldig fint, og de ble skikkelig eksponert for sleipt underlag. ingen fall, og ingen overtråkk. Jeg fikk løpt på mye bedre ned fra Skjennungen på grusen i år enn i fjor, det var skikkelig digg å kjenne på flyten.
Jeg hadde ganske bra flyt på stien også, men tempo er å ta i. Jeg syns jeg disponerte kreftene ganske godt underveis, dessverre bestemte Garmin for å svikte meg med pulsmålingen i starten og fortalte at pulsen min lå opp mot makspuls. Jeg kjente jo at den var mer som i sone 3, og stresset ikke med det. Men man blir selvsagt litt bekymret for siste halvdel når pulsen ligger i det landet som heter innspurt. Pulsen droppa ti slag ned etter hvert, men jeg syns fortsatt det var litt høyt.
Siste 3-4 km var litt seige, men jeg kom meg til slutt in mål. 6 min bak tida i fjor - kan sikkert skylde litt på forholdene, mest av alt skyldes det nok dårlig treningsperiode.
Jeg syns jo flere burde få med seg dette løpet! Nydelig trase og man kan velge mellom en kortere variant på 9 km også, den har også litt færre høydemeter. Vedlig godt merket løype er det også. Hyggelig arrangement, og godt organisert med frivillige fra Lyn Ski. Det er lett å komme seg til og fra Sognsvann, og du kan glemme jaget om jevne splitter eller nye rekorder.
I år var været ganske rufsete med snø i høyden, det er ikke typisk tidlig i oktobervær i Oslomarka. Så løp til påmeldingen, nå er det sikkert veldig billig. Du får med deg Båntjern, Vettakollen, Frønsvollen, Skjennungen, Ullevålseter, Åklungen og Sognsvann på ferden. Det er drikke å få på Frønsvolltråkka og Skjennungen, samt ved Lynhytta.
