Mange lyspunkter for meg i dag - men et par reality strikes back også.

Vi kan jo begynne med det positive! :-)

Ivar Formos minneløp er et supert løpstilbud på høsten her i Oslo. Det er etterhvert vel mange løp å velge i - men om du liker stiløping og bakkeløping får du mye for pengene her. Løpet starter ved LyKo banen ved Kringsjå, samme sted for mål. Løypa går mye på sti i Nordmarka syd, og marka i høstfarger er ikke å forakte! Stemningen er også god, både i start/målområdet, og i løypa. Det er ikke for trangt noen steder, feltet sprer seg fort pga bakkene opp til Vettakollen... Tusen takk til alke som heia, langa drikke og alle de hyggelige folka jeg traff før, under og etter!

Litt om de ulike distansene du kan velge blant:

Den lengste løypa på 17 km går opp til Båntjern og Vettakollen, deretter langs Fuglmyra og videre forbi Frønsvolltråkka før nye bakker venter opp til Frønsvollen og Skjennungen. Fra Skjennungen er det grusveien ned til Ullevålseter før vi spretter tilbake på blåsti og løper forbi Lynhytta, Store og Lille Åklungen på sti før vi kommer ned på grusveien ved Sognsvann.
Den korte løypa på 9 km har samme start som den lange, men fra Frønsvollen blir det sti nedover tilbake til Sognsvann. Den korte bør ikke ses på som en light utgave, det er teknisk krevede sti (veldig mye stein) og en god del høydemetre.
For de unge er det korte barneløp i Hundremeterskogen for de aller minste, og en 3 km opp mot Båntjern for litt større (9 år og opp).

Jeg har løpt den korte på 9 km en gang, og de to siste årene har jeg nå stilt i den lange. Jeg er ikke spesielt sterk på stiløping, men ikke spesielt svak heller tror jeg. Alt er selvsagt relativt. Motbakkeløping er udiskutabelt ikke min sterkeste side, men jeg er ganske god på å disponere og presse. Det kommer alltid godt med.

Løpsdagen kom som vanlig litt brått på. Det har vært ekstremt hektiske dager de siste ukene, og det går utover både nattesøvn og ryggen, og selvsagt overskuddet. Jeg syns likevel jeg har fått prioritert treningen ganske bra i denne perioden, men det er lite tvil om at treningen generelt i år har vært under enhver kritikk, med flere sykdoms- og skadeavbrekk. Så ikke godt å vite hvor formen egentlig er, og om den er på vei i riktig vei. Jeg hadde tenkt å sjekke strava loggen av fjorårets løp, men så langt kom jeg aldri. Jeg gikk dermed til løpet uten å vite tiden fra i fjor, og langt viktigere - løypeprofilen. Improvisasjon er en fin dings.

Selv om jeg ikke rakk studere profilen, hadde jeg et grovt og godt nok bilde i hodet, og jeg trodde også jeg hadde et godt nok bilde av sluttiden i fjor. I mitt hode løp jeg på 1:45 ish i fjor, troligvis over. Så, jeg la målsetningen på sub 1:45.

Det var relativt tungt og langt opp til Vettakollen og Frønsvollen - mens Skjennungen også i år var kortere enn jeg fryktet. Fra Skjennungen følte jeg at jeg fløt avgårde i et imponerende tempo, jeg følte meg rett og slett høy på både endorfiner og selvgodhet. Det å klare å løpe nedover uten at pulsen faller så mye tolket jeg som et godt tegn, et tegn på at jeg løp fort og presset. Jeg gledet meg også stort over at kneet nå fungerer til nedoverløping igjen - spesielt etter den dårlige opplevelsen på Nordmarkstravern. Jeg syns også jeg klarte vekslingen fra rask nedoverbakkeløping på grusveien til sti løping fra Ullevålseter veldig godt. Jeg hadde liksom flyten. Jeg hadde faen meg endelig fyten!! Den har jeg ikke hatt på sti før i år, endelig(!), synd sesongen snart er over bare. Fra Ullevålseter syns jeg at jeg fikk kjørt på veldig godt, og var rett og slett veldig fornøyd med meg selv! Jeg så at jeg kunne greie sub 1:45, passerte skiltet "3 km igjen" på rett under 1:30 og mente jeg hadde en fair sjanse til å ta det. Jeg visste ikke hvor mye sti og hvor mye grusvei det var, så sikker var jeg på ingen måte. Men ved passering "2 km igjen" så det bittelitt bedre ut, og da "1 km skiltet" dukket opp skjønt jeg at det gikk med glans. Mulig de skiltene ikke stod eksakt 1 km fra hverandre.

Bilde tatt av maratonmamma etter mål (HUN persa hvertfall!!)

Jeg kom meg i mål på rett under 1:44, og syns rett og slett dette hadde gått veldig bra! Tenkte at formen er kanskje ikke så gærn likevel, at det kanskje er håp for en god Hytteplanmil om en uke og en fin maraton om noen uker. Helt til jeg fikk sett tiden fra i fjor. 1:42:05. Hah! Der fikk du den!! LOL

Nå er ikke knappe 2 min noe krise akkurat, det er "omtrent samme tid". Så jeg tar med meg den uventede, gode følelsen jeg hadde underveis, og legger tiden i arkivet - og husker den helt sikkert ikke om et år. Kanskje er det like greit sånn :-)

Litt morsomt å sammenligne splits på strava, 2015 til venstre og 2016 til høyre. Mye er relativt likt, men spesielt km 5 og 7 er et god knepp dårligere i år. på den positive siden ser jeg at jeg avsluttet sterkere fra km 13 og ut. Det er da enda noe. Man kan selvsagt ikke stole så mye på disse dataene, gps er gps liksom.Dessuten tror jeg det var noe omlegging av løypa på slutten.