Ivar Formos minneløp 2014
Eller 3 opp og ned, som de også kaller det. Dette var visst tredje gang Lyn Langrenn arrangerte dette løpet, og på menyen stod langløypa på 17 km, kortløype på 9 km, juniorløype på 3 km - samt barneløp på ca 1 og 1/2 km. Barneløpene gikk i hundremeterskogen mellom Lynbanen og Kringsjå skole, og begge våre syns det var gøy med en variert og litt krevende løype. Fine medaljer i mål, og saft - da er jo dagen reddet! Størrelsen på arrangementet er passe stort, og har mange deltakere fra nærområdet. Det gjør det til et hyggelig og avslappende sted å være.
Syns også de hadde greid å dele opp på en fornuftig måte, med barneløp start kl 10 for de aller minste, 10:15 for de over 5 år. Og deretter 10:30 for 3 km. Så startet 17 km kl 11 og 9 km kl 11:10. Logistikk er viktig, og å bruke litt over timen på å få startet alle er en god investering for å unngå kaos.
Jeg hadde meldt meg på 9 km, som gikk på grusveier og sti opp til Vettakollen og innover mot Fuglmyra. Dette fordi jeg syns 17 km sti kanskje var i overkant mye kun 1 uke før maraton. 9 km derimt var helt perfekt! Etter å ha løpt flere tre milsturer de siste ukene føles 9 km som sprint helt uten kostnad mentalt og fysisk. Jeg åpna ganske rolig, jeg kjenner stigningen opp til Vettakollen temmelig godt etter ganske mange løpeturer og noen gåturer med guttungen. Ingen grunn til å forhaste seg, man får alltids brukt opp kreftene. Bakken er lang og tung, og ganske steinete - men etter Wyller for to uker siden føltes Vettakollen plutselig ganske "lett". Jeg var faktisk litt overrasket over hvor lite bratt det var, men det skyldtes nok også at jeg på ingen måte løp maks opp dit, siden vi skulle løpe 5-6 km mer etterpå. Jeg tok igjen ganske mange opp her, men etter Vettakollen ble det langt mer ensomt. Jeg løp sammen med en annen jente, vi byttet på å ligge foran. Hun virket å være bedre i terrenget enn jeg var, så jeg tapte litt i måneskinnsløpypa nedover - men jeg tok henne i den siste bakken 250 m før mål.
Jeg hadde lest litt fort på løypebeskrivelsen og trodde vi skulle løpe lysløypa ned etter Fuglmyra - men rett etter at vi var ute på autostradan bar det rett inn på stien igjen. Det var veldig vått, både på de små stiene og de litt større, veien opp til Båntjern hadde flere skikkelige dammer jeg ikke har sett på noen av turene opp jeg har hatt de siste månedene. Det var dermed en temmelig krevende løype, for en ting er å komme seg oppover på glatte steiner, noe ganske annet er å komme seg helberga ned. Heldigvis var stien vi fulgte nedover bare fylt med mange store og små steiner, og ikke berg - så det var mulig å løpe relativt raskt nedover. Men det ble noen dype dykk i gjørmehullene som kom tettere etterhvert som hodet ble mer og mer slitent av å se etter de beste veivalgene. Det spilte nok også en rolle at jeg ikke var mentalt forberedt på mer sti etter at vi kom til lysløypa.
Men dette var bare en positiv opplevelse til tross for mer sti enn jeg var forberedt på. Og til tross for at det var skikkelig, skikkelig vått. Jeg forsøkte lenge å holde meg relativt tørr på beina, men etter hvert ga jeg beng og lot det stå til. Noe sokkene bar tydelig preg av etterpå!
Dette var fint arrangement. Bare å melde seg på neste år folkens, det er plass til flere. Dyrt var det heller ikke, tror jeg bare betalte 250 kr. Ta med dine beste terrengsko, og sokker som du kan kaste etterpå:-) Oktober er en flott løpemåned, sesongen er på ingen måte over!
Jeg føler at jeg er godt i rute til Amsterdam maraton. Beina var fine og jeg tok meg på ingen måte helt ut. Kontrollert og fin, og en femteplass i et slikt løp ga selvtillit. Jeg forventet egentlig å komme inn blant de siste, rett og slett fordi det fins så mange spreke langrennsløpere og o-løpere som stiller i slike løp, og som bare rågruser oss vanlige mosjonister. Tiden min ble 54:36 og det er mer enn godkjent på sti og med 250 høydemeter.
