Ivar Formos minneløp

Dette løpet har jeg deltatt på tidligere, men det begynte å bli lenge siden nå.

Jeg løp her i 2014, 15 og 16. Startet med den korte løypa som dengang var 9 km, de to neste årene løp jeg 17 kilometeren.

Begge løypene er tøffe, med mye stigning og teknisk sti. Jeg var med på gjennomløping av begge løypene i år, og det var ikke før de siste dagene jeg bestemte meg for å melde meg på den lange. Jeg fikk startplass fra arrangør, som takk for hjelpen med promotering av løpet gjennom Løpepodden.

Treninga frem mot løpet

De siste ukene har jeg også lagt på litt tempo på noen få økter, men jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til å stille på 17 km terrengløp allerede nå. Lysten er alltid der, men det hender at jeg også lytter til fornuften og ikke minst kritikeren som av og til får lov til dominere. Sist helg løp jeg 3000 meter på Bislett, og det var en langt enklere beslutning. Tartan, flatt og veldig kort. Rett og slett plankekjøring. 17 km i terrenget, ikke veldig easy. I terrenget kan ikke jeg løpe på tempo, det er kjempestor forskjell på hvor fort jeg kan løpe på flat flytsti sammenlignet med opp eller ned bratt, glatt og steinete sti. Puls er heller ikke easy å styre etter, mest fordi jeg nesten ikke har hatt høy puls på trening i det hele tatt. Jeg aner ikke hva som er grensen jeg ikke kan gå over. Det gjør det hele ganske vanskelig rett og slett, og i tillegg er forventet løpstid ganske lang. Fra sub 14 min på Bislett, til mål om sub 2 t i skogen. Jeg hadde rett og slett ikke peiling hva jeg kunne gå for.

Sist jeg løp denne brukte jeg hhv 1:42 og 1:43, og det hadde jeg ingen tro på at var realistisk. Formen i 2015 vs nå i 2025 er ikke i slekt engang. I tillegg har jeg visst også blitt 10 år eldre på ferden. Sub 2 t var langt mer realistisk, men jeg var slett ikke sikker på at jeg ville komme under 2t.

Dagene før løpet var jeg i Trondheim, for å ta farvel med pappa. Pappa har ALS og det har kommet ganske langt, og jeg tror ikke jeg rekker frem når det er stopp. Dessverre hadde pappa et fall fredag morgen, med ganske mye skade på skjelettet. Tiden han har igjen ble nok med det kraftig forkortet, og jeg bestemte meg for at Ivar Formos minneløp ikke bare ble for Ivar Formo, det ble aller mest for pappa. Pappa er den som har tatt meg inn i idretten, og da særlig kondisjonsidrett. Vi har reist på konkurranser land og strand rundt sammen, jeg har vært rundeteller, arrangør, heier og selvsagt deltaker. Det har vært KM og NM, gate og bane, innendørs og utendørs. Det har gjort meg til meg, og det har vært fint og eie dette sammen. Da jeg løp maraton i Trondheim i 2019 var pappa på sykkel i løypa, han langa drikke og heia. Allerede da var pappa noe redusert, men jeg er veldig glad han tok den jobben den dagen. Det betydde masse for meg hvertfall, og jeg tror også han syns det var fint. Jeg hadde en super dag i løpeskoene den dagen, persa og gikk for første gang under sub 3:30 på maraton. Vi feira med middag på Bakklandet etter løpet.

Så Ivar Formos var først og fremst for pappa. Jeg fikk tårer i øynene flere ganger underveis, og da jeg kom i mål ble det full grinings. Null kontroll over kroppen og følelsene. Det var helt rett å gjøre det sånn for meg nå, jeg vet pappa gjerne skulle vært der. Og for meg var han på sidelinja hele løpet gjennom. Takk for alt pappa❤️

Jeg varmet ikke opp noe, utover å gå til start. Klokka gikk litt fort på formiddagen, og plutselig var den over ti - så det var bare å slenge en drøss klær i sekken og gå til Snøparken på Sognsvann. Da jeg sjekket gradestokken på morgenen var den 11 grader eller noe, og jeg tok derfor på meg en tynn og lang shorts. På vei opp til Sognsvann kjente jeg imidlertid at kortbukse absolutt hadde vært et lurere valg. Men jeg hadde valgt å ta med kort trøye i alle fall, og det er strengt tatt det viktigste for ikke å bli for heit i topplokket. Jeg fikk hentet meg startnummer, og det var null venting og supereffektivt. Bagasjeoppbevaringen var like ved også - så jeg hadde plutselig ikke dårlig tid likevel. Terningkast seks for den logistikken altså.

Starten. Jeg var usikker på hvor i startfeltet jeg skulle stille meg, løpet har blitt betydelig større siden jeg deltok sist, og jeg var jo også selv et usikkert kort. Men jeg tror jeg stod ganske rett, tempoet ut på grusen mot Båntjern var passe, jeg løp forbi noen og noen løp sikkert forbi meg, men alt i alt tror jeg at jeg var i rett bås. Det går jo jevnt og trutt oppover de første kilometerne, med hhv 29, 43, 129 og 27 høydemeter de første fire kilometerne. Etter å ha gått mesteparten av Vettakollen opp, flater det etterhvert litt mer ut fra ca 3.5 til 5 km. Jeg hadde relativt høy puls opp Vettakollen, selv om jeg valgte å gå mesteparten.

Etter toppen (der tar man jo alltid pause når man er på tur) så måtte jeg begynne å gå litt igjen for pulsen var faretruende høy. Selv om veldig mange høydemeter er unnagjort, vet jeg at det er mer igjen, så jeg kan absolutt ikke bruke opp alt nå. Etter dette har jeg kontroll på pulsen og jeg løper greit til Frønsvolltråkka, her er det en drikkestasjon hvor jeg tar energidrikk. Jeg angrer med engang på at jeg ikke også tok litt vann, for neste er ikke før på Skjennungen, det er noen høydemeter til. Det er et par sekunder jeg vurderer å gå tilbake å ta litt vann, men jeg dropper det. Det er ikke veldig varmt og jeg tåler å være litt tørst. Det er ikke her slaget står,

Opp til Frønsvollen løper jeg kun i slake bakker og på flater, men går de delene som er bratte. Jeg ser at taktikken fungerer, jeg holder eller går fra de som forsøker å løpe hele veien. Fra Frønsvollen er det sti igjen, og deler av den er ganske krevende syns jeg, det er vått og det har sikkert vært fire-fem hundre løpere foran meg, og gjørma har ikke blitt fastere av det. Så det er bare å konse, og det syns jeg faktisk jeg greier ganske bra! Det er vel en drøy kilometer (kanskje to?) mellom Frønsvollen og Skjennungstua, og med full fokus på stien er vi endelig på vei opp siste bakken til Skjennungen. Jeg bruker litt mer tid på drikkestasjonen her og får i meg både vann og sportsdrikk. Ser på klokka at jeg har løpt 1t og 1 min totalt nå, og mener det skal være kortere i tid igjen ned fra Skjennungen, mest pga høydeforskjellen. Men jeg aner ikke hvor mye forskjellen er på disse to delene. Tror 8 km merket stod rett etter drikkestasjonen.

Fra Skjennungstua er det grus ned til Ullevålseter, og sist jeg løp dette løpet så var dette partiet hvor jeg koste meg mest og kjørte bra på. Pga skaden jeg har hatt har jeg vært forsiktig med nedoverløping, så jeg turte ikke bare dure på her. Løp nok litt raskere enn jeg burde (hvis man tar hensyn til skvankene sine!), men jeg tror det har gått greit uten nye problemer. Nedover her så ser jeg at jeg blir fraløpt av de jeg har løpt på sti med, og syns det er litt morsomt - jeg har i alle fall blitt bedre på stiløping!

Fra Ullevålseter er det sti mot Lynhytta, og jeg tar igjen flere av de som løp fra meg på grusen ned. Det er absolutt ikke lett å løpe forbi her, for stien er ganske smal og selvsagt også flust av røtter og steiner og andre hindringer. En av de jeg løp forbi var en yngre mann som løp med mobilen i hånda. Hadde lyst til å gi han litt info om flipbelt. Den mobilen hans levde farlig altså! Jeg holdt kjeft og konsentrerte meg om steinene og røttene.

Siste drikkestasjon er ved Lynhytta, og nå tar jeg bare litt cola. Kjente at jeg ble litt kvalm av den sportsdrikken ned fra Skjennungen. Cola var topp, jeg drikker det kun på løp! Det veksler mellom sti og grus i partiet etter Lynhytta, og det er ikke mye høydemeter. Jeg føler at jeg kan mate greit på, og når vi er på grusen til Lille Åklungen løper jeg forbi flere igjen. Inn på siste stipartiet ned mot Sognsvann koser jeg meg; det kommer til å gå uten noen smell! Jeg kommer meg til mål:-) Sist jeg løp dette partiet, på gjennomløpingen, begynte det å skumre og det var litt vanskelig å se - nå var det godt lys og god spredning i feltet. Jeg tror jeg bare løp forbi et par stk på dette partiet. Jeg antar vi nå har ca 2 km igjen, og mesteparten er på grus. Det er vel bare å mate på da. Tror jeg tar igjen noen her også, tempoet er høyere på gruspartiet og jeg tør nå løpe med høyere puls. Mål nærmer seg, men jeg leste at vi ikke skulle løpe rett i mål, forstod det som at vi skulle ned og opp en dolp i snøparken før vi kunne løpe i mål. Jeg prøvde å ikke tenke for mye på det, bare ta det som kommer. Og det greide jeg faktisk, den dolpa var helt unødvendig men det gikk greit, det var ingen som løp forbi meg på slutten. Jeg løp inn på tiden 1:52:11 og fikk en tredjeplass i klassen. Omtrent 10 min bak tiden fra 2015 og 2016, men det får faktisk være godkjent med denne kroppen og denne mangelfulle treninga! Ingen fall, ingen forverring av skaden, ingen nye skavanker og en veldig god økt ! Kinderegg altså. Men jeg var seriøst sliten etter løpet. Flatt batteri og tømmerstokker av bein. godt å kjenne man faktisk lever. Pappa ville sagt det samme.

Håper å få til noen flere løp i år, det er veldig fint å endelig få være med igjen :-)

Høydeprofilen

Jeg har løpt ganske mye på sti i opptreninga fra skaden i vår, og det fikk jeg jammen godt betalt for nå. Ikke for det, jeg har fått godt betalt underveis også, da har belønningen vært å få “lov” til å løpe nesten normale mengder. Det har virkelig gjort godt for både psyken og kondisjonen! Alt henger sammen med alt. Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt solid overdose med problemer det siste halvannet året, og det å miste løpingen pga skade er jo absolutt ikke det man trenger da. Men fra juni/juli har jeg forsiktig trappet opp løping med mye stiløping, og nå er jeg faktisk vært oppe i 50 km løping i uka de siste fem ukene. Før det hadde jeg tre uker på rundt 40 km. Det kommer en post om opptreninga også, stay tuned for more blues!