Opp, opp, opp - eller Ivar Formos minneløp om du vil
I dag har jeg løpt Ivar Formos minneløp, eller 3 opp og ned som de også kaller det. Stilte opp for første gang på dette i fjor, 1 uke før maraton i Amsterdam. Da løp jeg den "korte" løypa på 9 km, i år hadde jeg meldt meg på den "lange" på 17 km. Angra egentlig med det samme jeg hadde gjort det, for den korte var mer enn lang nok i fjor. Steinete sti og masse høydemeter er tungt og det går treigt. Graden av angring steg lineært med at datoen for løpet nærmet seg, og rasjonell som jeg er valgte jeg strutsetaktikken. Ikke et eneste blikk på løypeprofilen på forhånd, jeg visste vi skulle opp til Vettakollen og Skjennungstua - og at det meste av løpet ville gå på blåsti. Ellers visste jeg nada, og tenkte at jo mindre jeg visst, dessto bedre var det.
Starten på 17 km
Traff Meike fra Vidar før løpet, og fant ut at hun også skulle løpe den lange - og at hun hadde gjort det i fjor også. Basert på sluttiden hun hadde i fjor fant jeg ut at tidsmålet mitt for dagen fikk bli å komme seg under 2 timer. Om dette vil være en god eller dårlig tid, hadde jeg absolutt ingen formening om - for jeg visste jo ikke eksakt antall høydemeter vi skulle forsere, jeg visste egentlig ikke engang hvor langt det var.
Jeg starta ut feig som faen, som vanlig. Lot Meike og en halv bøffelflokk løpe fra meg på vei opp til Båntjern. Beina var tunge som bly og løpsfølelsen var på ferie. Slo av en prat med Marit I ved tjernet, og hadde tidenes laveste skuldre. Forbannet alle knebøyene fra i går - Jaja, kanskje det løsner etter hvert?
Opp til Vettakollen er det altfor langt og altfor bratt. Hver eneste gang. Og det er ikke det spor bedre å løpe nedover der. Hvis du lurte. Jeg gikk altfor mye, men tenkte det var lurt å ikke bli for sur i låra. Tida opp "eggen" var i følge Strava i overkant av 7 minutter, nesten ett helt minutt svakere enn i fjor og på en treningstur i vår. (Så, jeg har hatt en hel tur opp der i år: For en oppladning!) På slutten av bakken fikk jeg litt mye kontakt med en annen deltaker, som ville løpe inn foran meg uten å gi meg en centimeter å lande på. Snakket til henne at jeg syns det var en drøy manøver, men hun enset meg ikke. Lurer på om hun var helt dust eller bare helt kjørt? Borte ble hun i alle fall, bak meg altså. Kanskje trengte jeg litt utblåsing og adrenalin, etter kollen fikk jeg i alle fall litt mer sprut i beina.
Jeg var veldig usikker på hvor mye mer oppover det var etter Vettakollen - jeg har løpt en del der og gått på ski, men jeg har ikke akkurat løpt denne løypa i denne retningen før. Og for å gjøre en kjedelig historie kort, så kan jeg røpe at det er en del bakker til - men Vettakollen er definitivt den bratteste og lengste av disse. Jeg gikk litt i bakkene opp til både Frønsvollen og Skjennungen, men helt gærnt var det vel ikke. Det var ufattelig digg å se Skjennungstua å tenke på at nå var mesteparten av jobben gjort!
Jeg visste ikke hvor løypa gikk videre herfra, hverken hvilket underlag eller høydeprofil - så jeg holdt muligheten åpen for at det fortsatt kunne være en god del steinete sti og småkupert. (Nordmarka er egentlig ikke småkupert - men det heter vel uansett ikke storkupert heller). Stor var uansett lettelsen da jeg skjønte vi skulle løpe grusveien ned til Ullevålseter. Den er grusom å løpe opp, men 2 km nedover var LETT! Og utsikten er jo bare helt utrolig fin underveis også!
Her tok jeg igjen Meike, og slo av en prat med henne. Ble veldig overrasket da jeg så ryggen hennes - men hun hadde altså fått magetrøbbel og tok det litt roligere. Jeg tok igjen noen flere her også, selv om jeg kjørte pent nedover. Løper jeg for fort nedover blir låra veldig banka, og jeg tenkte det var greit å ha litt fres igjen ved Ullevålseter - siden det ikke akkurat er mål.
Fra Ullevålseter bar det inn på stien mot Lynhytta, det husket jeg at jeg hadde lest et sted i fjor. Den stien er ganske fin, sammenlignet med de mest steinete ellers. Koste meg masse på stien, og tok igjen enda fler - nå følte jeg at jeg fløy! Det er utrolig hvordan følelsen i beina kan variere innenfor ett og samme løp, man må aldri gi opp! På stien her spurte jeg etter hvert en av de jeg løp forbi om hun visste hvor løypa nå gikk - og jeg fikk en ganske detaljert beskrivelse, som jeg fikk med meg omlag halvparten av. Begynte unektelig å bli litt sliten nå, selv om jeg hadde relativt fine bein.
Prøvde å kjøre på med de siste kreftene, tok fortsatt igjen andre løpere - men nå kostet det mer. Byttet på å dra sammen med en dame jeg løp inn, vekslet noen ord og oppmuntringer til hverandre. Da det gjenstod 1 km trakk jeg først et lettelsens sukk, før jeg innså at målgang ikke var straka veien, men ned en bakke og opp en tilsvarende. Ganske korte, men det var tyngre her enn det var i fjor! Da jeg var ferdig med den bakken moste jeg på alt jeg hadde, og følte det fløt fint. Tok enda noen til og inn på gressmatta følte jeg meg virkelig i flyt, før jeg innså at målbuen jeg spurtet mot ikke var målbuen, men startbuen (akkurat som i fjor). Og mistet 2-3 plasser på den ekstra knappe hundremeteren ekstra til den virkelige målbuen!
Løp i mål på 1:42:06, klart under målet om 2 timer! Strengt tatt burde jeg vel kunnet løpe litt raskere også, med litt høyere ambisjoner og litt mer kjennskap til løypa. For ikke å snakke om hva litt trening i lyøpa ville gjort av underverker! Er så fint med forbedringspotensiale!! Uansett veldig fornøyd, både med tiden, plasseringen og disponeringen! Tommel opp og alt sånt der.
Arrangementet
Pluss for fine løyper i Nordmarka, hyggelig og intimt startområde - kort vei fra toalett til start og mål. Hyggelige funksjonærer, spesielt de på drikkepost i skogen (rikelig med drikkeposter!) Barneløpet er knall! Kule løyper og veldig fine premier til ungene, med bok og bolle og medalje! Anbefaler løpet på det varmeste - men høy konkurranse fra andre arrangement denne helga med Furumomila og Nøklevann - blant annet.
Minus for ingen premiering (joda, de tre beste i kvinner og menn 17 år og opp - men det er gnient altså!). Ingen skikkelig oppbevaring av sekker, selv om dette fungerte ok (ville blitt veldig vått tøy på en regnvåt dag).
Forbedringspunkt: Mindre drikke i krusene på drikkepostene; de var fyllt til randen og da er det mye som går til spille. Minus også for at det ikke var saft på barneløpet, men energidrikk. Hva er greia med energidrikk til barn??
Andre som har blogget om løpet:
