En uke før høstens store maratonmål ble jeg slått ut av det jeg trodde var en liten og uskyldig forkjølelse. Jeg så ikke mørkt på det i det hele tatt, men tenkte det passet het perfekt. Nå ble det automatisk hvile og restitusjon - og jeg slapp å bli syk rett før. Helt perfekt! Det gjelder å se mulighetene og positivt på det, ikke sant?

Jeg gir meg selv tusen poeng for denne innstillingen, derimot trekker jeg fra en god del på manglende tilpasninger. Jeg skulle tatt en dag til hjemme fra jobb, og jeg skulle nok ikke dratt til parken onsdag kveld og løpt intervaller (og skreket "kom igjen" til alle de forskremte Camperne som aldri før hadde møtt mamman til TC). Jeg tok heller ikke noe C-vitamin boost, ingefær eller annet heksebrygg mot forkjølelse. Jeg var helt, helt sikker på at dette ville gi seg i god tid før søndagens 42,2 km.

 

I was wrong

Flyturen ned på fredag var ingen høydare, og først utpå lørdagen var jeg kvitt trykket i hodet. Jeg var bedre, men var maratonløping egentlig lurt? Jeg har vært i tvil før, og lander stort sett på at jeg prøver meg. Så også denne gangen. Mye galgenhumor og destruktive tanker ble det, og før jeg gikk ut av hotellrommet skrev jeg telefonnummeret til mannen på en lapp og håpte det ikke ville bli behov for å informere han om noe dramatikk. Jeg regnet ærlig talt ikke med å komme til mål, men jeg ville ikke gi meg uten å prøve. Siw-Mette hadde snakket så mye om hvor fantastisk målgangen var i Frankfurt, og jeg ville gjerne oppleve den! Det er sant som de vise sier, at man angrer stort sett ikke på det man gjør - men det man ikke gjør. Alle vet jo det? Så jeg svelget min hittil største kamel og tok en paracet en time før start, det har jeg normalt veldig sterke motforestillinger mot. Men dette var unntaket som bekreftet regelen. Vi var tross alt i Tyskland. An, auf, hinter, inn osv

 

Vær og klær og sånn

Det var meldt perfekt løpevær, 12-15 grader og lettskyet. I morgentimen før vi dro fra hotellet led jeg likevel valgets kval hva angikk antrekket. Jeg hadde vært kald utendørs de andre dagene, i boblejakke og bukse - og i kofferten hadde jeg to stk antrekk, begge bestod av singlet og løpeskjørt. Tusen minuspoeng for det Siri. Jeg ønsket at jeg hadde pakket en langermet supertrøye, eller de løse ermene, og hvor var det blitt av buffen jeg trodde jeg pakket ned i all hast? Heldigvis bodde vi rett ved hotellet, så vi var ute først kvart på ti - starten skulle gå klokka ti. Ti poeng til Hege for hotellbookingen! Forøvrig viste det seg etterhvert at singlet var akkurat perfekt, og hanskene forsvant av før jeg hadde løp 4-5 km. Buffen var heller ikke savnet

 

Løpinga

I startfeltet var det godt med plass, jeg hadde litt tilfeldig havnet bakerst i pulja foran da jeg forsøkte å komme først i pulja mi. Tenkte at dette nok ikke var dagen å gå hardt ut, men da starten seig avgårde var tempoet helt perfekt. Jeg løp lett og fint i tempo rett under 5:10, og pulsen var lav og det gjorde meg forsiktig optimistisk. Pulja jeg havnet i var sub 3:30 og tilsvarer tempo 5:00 og bedre. De første 10 km gikk i gatene rundt startområdet, vi møtte løpere foran og bak og jeg var generelt totalt forvirret, men det har jeg mye trening i så det gikk greit. Den første mila løp jeg på 51:43, noe som var spot on på opprinnelig plan. Rett før passering 10 kom det imidlertid og helt plutselig en slags bakke. Det var jeg totalt uforberedt på, og den gjorde meg helt matt og plutselig følte jeg meg veldig sliten.  Egentlig var det bare en svak stigning, men den slo meg helt ut.

Etter denne "bakken" tok jeg tempoet et knepp opp til 5:15-5:20, og pulsen ble litt enda lavere. Men jeg følte meg altså sliten og tanken om hvor lurt dette egentlig var kom opp igjen. Så jeg fokuserte på å spare på kreftene og se det hele an. Skikkelig offensiv altså.  Jeg var glad for hver km jeg passerte, og holdt en liten fest for meg selv på hver femte. Syns kilometerne på en måte fløy forbi, men samtidig var jeg altså sliten. Hvor langt ville jeg komme? Jeg lå  etter to mil bare litt bak skjema til det opprinnelige målet på 3:38 (1:49:46 halvveis - hva er vel 49 sekunder?), og det var ganske oppmuntrende. Jeg tenkte på de som kanskje satt her hjemme og fulgte live oppdateringene, og tenkte jeg måtte gi de noe positivt. Fra 10 km til halvmaraton hadde jeg en tapt ca 45 sekund, og tenkte at nå tenker de som følger meg at dette går åt skogen. Jeg hadde lyst til å vise de at det kan snu seg også til det positive i maraton. Alle vet jo at det fort kan snu seg til det negative, det har mange erfart!

Sandra

Tempo  per km fra 30 km, i følge Garmin

Tempo  per km fra 30 km, i følge Garmin

En tysk venninne skulle kanskje stå på 29 km og tanken på kjentfolk og en klem holdt meg løpende. Og jeg speidet etter henne der jeg løp etter å ha passert 28 km og deretter U-banestasjonen hun snakket om på forhånd. Hun har aldri vært på løp før og jeg regnet ikke med at hun ville se meg i folkehavet som rullet forbi. Hva hun gjorde i busskuret med ryggen til løypa har jeg ikke fått spurt henne om, men jeg hoppet ut av løypa og ga henne en klem - og hun klemte tilbake. Hun skjønte kanskje ikke helt at jeg hadde tenkt å løpe videre, for jeg stod helt fast i grepet hennes, etter en halvtimes tid fikk jeg likevel revet meg løs!! Møtet med Sandra var gull, det ga meg masse energi og nå "fosset" jeg videre. Jeg passerte 30 km på 2:36:36, som var 1:36 bak opprinnelig plan og skjema. (Ja så hadde jeg altså tapt nye 45 sekund da, men nå var jo oppvarminga over og løpet kunne begynne!) Herfra og inn gikk det bare fortere og fortere, og jeg løp forbi og forbi og forbi. Det gir jo også en del energi. 

40 km passerte jeg på 3:28:10 som var akkurat like langt bak som ved 30 km, og dermed hadde jeg altså holdt "riktig" snittempo disse ti kilometerne. På de siste to km tok jeg 30 sekunder, slik at jeg i mål bare var 1 minutt bak den opprinnelige planen, som var satt med utgangspunkt i en frisk kropp. Det føltes helt utrolig! 1:39:01 - og nei, jeg bryr meg ikke om at jeg kom det ene sekundet over.

De 7 siste kilometerne var drøye, som de vel alltid er på maraton. Men jeg løp på det jeg hadde, og tanken på målgang var sååå motiverende. Det var utrolig stort og sterkt å løpe i mål denne gangen. Jeg var veldig glad for å komme under 3:40 for første gang - etter flere mislykkede forsøk. Men å greie det på en dag hvor jeg kanskje ikke engang burde stilt til start var ekstremt. Jeg hadde følelsene utenpå, og ønsket jeg kunne delt dette "øyeblikket" med andre enn tyske vakter og ambulansefolk. Men jeg fikk gråte og utagere for meg selv, jeg må ha sett ganske komisk ut - eller rett og slett ustabil. Hvilket ikke var langt fra sannheten.

 

Pulsen

Pulsen lå på første halvdel mellom ca 130 og 140, dette tilsvarer sone 2 for meg. Det er ganske tydelig at jeg "gjør noe" fra 21 km (og at jeg ikke gjør noe fra 10) - pulsen går jevnt og trutt opp herfra og ender til slutt rett under 160. Jeg var overrasket over at pulsen var såpass lav på første halvdel, jeg forventet at forkjølelsen ville komme til utrykk her med forhøyet puls. Om den gjorde det eller ikke får jeg aldri vite, men normalt ville jeg nok åpnet med noe høyere puls enn jeg gjorde denne gangen. Jeg var rett og slett enda feigere enn jeg normalt er, og alle veit jeg er feig!

Legg spesielt merke til splitten! 1:49:46 - 1:49:15  Imponerende, eller hva?? :-)

Legg spesielt merke til splitten! 1:49:46 - 1:49:15  Imponerende, eller hva?? :-)

Hvis du vil se flere video snutter av løpet mitt finner du det her

Etter målgang begynte imidlertid en ny maraton. Gjennom dører og ganger og trapper, først på leting etter medalje og energi, deretter etter et sted å levere inn den helvetes idiotiske chipen man skal snøre fast (Som Hege og jeg nesten glemte å ta på før løpet!! Da hadde vi stått ufrivillig som DNS begge to...)  Jeg er vant med at slike chip samles inn av arrangøren rett etter mål, men her måtte løperen finne innsamlerne som var to etasjer opp og inne på messen. Ikke et eneste skilt om hvor på messen. Jeg vet ikke hvor mange jeg spurte på veien før jeg fant en som viste det. Jeg ga han et imaginært smellkyss og vraltet videre i retningen han ga. Etter dette gjenstod bare å krysse innløpet for å komme til hotellet. Jeg var seriøst nær å gi opp flere ganger. Hvor lenge måtte jeg vente til de siste  var i mål?? Jeg bestakk en tysk vaktbikkje og slapp å gå hele runden på ny, men fikk aller nådigst passere gjennom en hemmelig dør til paradis. Der det fantes dusj, seng og wifi. Halleluja

Gjettinga

Som dere kanskje husker var det mulig å gjette på tiden min. Dette var tipsene som kom inn, jeg lister de opp for da er det mindre sannsynlig at jeg utroper feil vinner. Så altså ikke for å henge ut "dårlige" tipsere. Jeg er sikker på det hadde blitt en annen vinner om jeg hadde blitt kvitt den forkjølelsen, så her er ingen dumme unntatt meg!

  • 3:39:10 - Gøril
  • 3:35:40 - Lise L
  • 3:34:59 - Lise B
  • 3:39:55 - Marit
  • 3:31:22 - Laila
  • 3:36:00 - Thea
  • 3:38:51 - Claus
  • 3:34:50 - Anne-Brit

FASIT: 3:39:01, 9 sekunder unna var Gøril, med Claus halsende bak med 10 sekunder bom. Godt gjort å treffe så nært, og godt gjort med så jevnt i toppen! Men grattis til Gøril! Øredobber med løpedame kommer plutselig:-)

Syns du dette var helt uinteressant kan du jo heller lese Kondisreportasjen fra løpet!