For et par uker siden, faktisk på selveste finaledagen i fotball VM, var jeg på løpetur i Danmark. Vi leide feriehus sammen med en annen familie, og etter en svært rolig løpetur på dagen vi kom frem - var jeg klar for en intervalløkt i regnet kvelden etter. Null peiling på veiene og stedsnavnene rundt, men med naturlig innebygd retningssans dro jeg ut med en selvsikker mine.

Etter 5-10 min i oppvarminga var jeg kliss klass våt. Jakken satt som klistret til armene, og jeg var glad jeg bare skulle løpe noen intervaller og så rett hjem. Etter et drøyt kvarter med oppvarming startet jeg på økta, som jeg hadde planlagt skulle være pyramideintervaller fra 1 min og opp til 5 min, og tilbake. Totalt 25 min med løping fordelt på 9 intervaller. Lengden på pausen var 30 sek bortsett fra de 3 midterste som jeg tok 1 min pause på. Jeg løp de første fem intervallene før jeg vendte nesa hjemover. Underveis hadde jeg selvsagt notert bak øret hvor jeg hadde tatt venstre og høyre. På 3 min intervallen tilbake gikk det imidlertid galt i et kryss. Alle kryss ser annerledes ut på vei hjem, og på intervalløkter kan det også dukke opp "nye" kryss på hjemveien har jeg lært. Jeg er litt usikker på hvilken feilvariant dette var, men retningen ble i alle fall helt gal etter et feilskjær i dette krysset. Jeg følte at jeg løp riktig retning, og fortsatte derfor videre og videre - selv om tvilen etterhvert meldte seg sterkere og sterkere.  Regnet silte stadig ned og var så tett at alle konturene av landskapet ble borte i en eneste grå tåke. Det hjelper da ikke at jeg var sliten etter økta og at mørket seg på.  Jeg tenkte at om jeg bare løper lenge nok, kommer det nok et veiskilt med et stedsnavn som gir mening. Det gjorde det ikke. Så etter å ha løpt 3-4 km feil vei etter siste intervall gjorde jeg det eneste riktige, nemlig å grave meg ned og be til høyere makter. Oversatt til: Jeg fant meg et busskur mot regnet og stod der i 1 min og holdt høvdingråd, what to do stupid? Tisse litt? Great idea. Her er flatt og åpent så langt øyet kan se, så sett deg bak den gresstusten der og håp på null tilskuere. Etter dette gikk alt meget bedre. Særlig!

Tåken lettet ikke og veiskiltene fortsatte å forvirre meg. Ikke en kjeft var ute for å hjelpe meg, alle molboerne satt klistret til TV-skjermen og så på Messi mot tyskerne. 

 På bærtur mellom 8,5 og 16 km

På bærtur mellom 8,5 og 16 km

Så hva er moralen? 

  • Det er ingen skam å snu?  
  • Lytt til erfarne fjellfolk?
  • Ikke legg ut på langtur uten trening?

 

Nei, økta var jo tross alt bra. Jeg fikk både løpt med tempo og høy puls, videre fikk jeg hele attten kilometer i beina og en nyttig mental treningsøkt. Litt som et kinderegg altså. Dessuten er den en god påminnelse om at du greier mer enn du tror, det må du spesielt ta fram på de siste kilometerne på løp!

Men, det er lurt å sjekke ut et par stedsnavn mer enn dit du skal, for å kunne relatere stedene, ikke sant. Om jeg hadde hatt sånn der take me home knapp på klokka kunne jo denne økta blitt langt mindre minneverdig enn den ble. Så, det er jeg glad jeg ikke har. hø

 Vel blåst 

Vel blåst