Siri S JohnsenComment

Opp som en fell, ned som en bjørn

Siri S JohnsenComment
Opp som en fell, ned som en bjørn

Etter sykdom på slutten av sommerferien, fikk jeg treninga på sporet igjen. Jeg tenkte fornøyd at nå skal jeg snart få skribla ned noe mer her, på den viktigste bloggen, om hvor bra alt går (og hvor flink jeg er!).   To ganger har jeg løpt opp til Vettakollen, begge gangene har jeg fortsatt på sti og fått rundt en mil med blå- og rødmerket sti. Jeg var dermed godt i rute til både nordmarkstravern og Oslos bratteste. To søndagsturer på hhv 28 og 22 km fikk jeg også inn, så jeg syns løpingen nesten gikk på skinner ifht planen. Det var like greit at jeg aldri fikk tid til å skrive dette overpositive og kvalme innlegget, hvem vet hvilke mål jeg i rusen ville satt for høstens løp.

Mandag morgen, rolig løpende på sti gjennom skogen ved Rikshospitalet, fikk jeg nemlig for meg at det var lurt å ikke sløse med kreftene. Å løfte beina i nedoverbakke er jo bare tøys. Så den hovmodige kråka deisa rett i bakken. Henda berga fint, ettersom de traff jord - godt jeg sikrer arbeidsredskapene mine. Knærne derimot. 😬😬 De skulle på død og liv date noen dødelige steiner som lå der og lata seg. 

Først ble jeg selvsagt fly forbanna. Jeg mener hvor unødvendige er det ikke å snuble på denne enkle stien? Ingen andre å skylde på, ingen sol i øynene, ingen forstyrrelser. Nada. Bare meg selv å klandre.  

Dernest kjente jeg at dette gjorde i overkant vondt. Hytta med neven og sa en hel drøss med stygge ord til meg selv. Dobbeldust. Dustehode. Fjompenisse. Kronidiot. Sånne oppbyggende ting som hjelper veldig på humøret, og mot smerter. Spesielt i knærne. Jeg ser ikke bort fra at det falt et par banneord også. 

Som alltid når jeg faller på sti er jeg opptatt av å komme i gang igjen. Unngå å stivne for mye der det er gjør vondt. Denne gangen var ikke det akkurat innertier. Jeg ble kvalm og uvel, og det gjorde sykt vondt i høyre kne. Heldigvis har jeg ikke så lang vei til jobb, så jeg la om den planlagte ruta fra 8-10 km til korteste vei. Kanskje hadde det vært bedre å løpt ut av skogen og rett til riksen?

Jeg kom meg i sneglefart ned til jobb og fikk rens, plaster og ispose. Fortsatt kvalm og medtatt, men regnet med det ville gi seg.  Såret så helt uskyldig ut, ikke stort og ikke dypt. Gjorde ikke vondt da jeg dusja engang, mulig det var fordi jeg allerede hadde mer vondt enn vann i såret gir. Jeg burde i alle fall ikke tolket det så positivt som jeg gjorde 

 

 Uskyldig greier, eller hurr??? 

Uskyldig greier, eller hurr??? 

Jeg humpa rundt som en skadeskutt fugl, les kråke. Legevakta ble foreslått, men kunne ikke skjønne hva de skulle gjøre med dette. Foruten å fortelle meg at det er lurt å løfte beina på sti. Sykkelturen hjem var lang. Og vond. Veldig vond faktisk. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å trille sykkelen mesteparten av veien hjem,  men jeg kom meg ikke avgårde tidsnok fra jobb til at jeg kunne tidstillate meg slikt. Dessuten var det vondt å gå av å på sykkelen også. Så jeg lot det stå til. Pain is temporary vettu. Og enten går det bra, eller så går det over. Det har jeg lært

Vel hjemme (via Bhg selvsagt) kom nye forslag om legevakta opp. Hva er det med alle folka som tror legevakta er svaret på stort og smått av vondter???  De må jo bli nedrent av sånne folk med vonde tær og knær og avrevne fjær. Stakkars folk! Altså de som jobber på legevakta 

Etter fire dager og netter fikk jeg endelig skorpe på såret og jubelen stod i taket. Nå er det like før jeg kan komme i gang med treninga igjen. To dager og netter senere kan jeg dessverre bekrefte at strava har helt rett når den sier jeg ikke har løpt siden mandag. 

Men i morgen! Banna bein og kne. Da skal det funke igjen! Det er en uke til nordmarkstravern og jeg MÅ få i gang beina igjen. Planen var en hard uke nå denne uken og en lett fra nå. Traff godt med den! Bare dust å bruke tid på planer. Aint gonna happen vettu