Seigliva dritt

Jeg er fortsatt delvis skadet. Skal på MR om en drøy uke og håper det er den siste spikeren i kista. Låret er seigt, og selv om jeg nå kan løpe igjen, må jeg være snabelsmart med hvor mye, hvor ofte og hvor hardt. Jeg er åpenbart ikke særlig snabelsmart, jeg er på min andre "smell" og Ikke 100% på gang igjen. Men jeg løper, eller jogger, om du er nøye på å bruke korrekt begrep.

Jeg har lært at jeg må ha hviledag etter en løpetur, uansett om den er kort eller lang. Jeg har også lært at jeg ikke kjenner om det er i ferd med å bli for mye, før det har blitt for mye. Jeg vet ikke når låret er klar for mer, og siden jeg ikke finner det ut uten å teste, er «prøv og feil» den åpenbare metoden her. Metoden er som kjent ikke uproblematisk. En kan jo godt si at det ikke er mye til visdom. Jeg føler meg alt annet en vis i dette skadevaset. Jeg savner de lange, fine løpeturene - kunne tenke hele tanker helt ut. Uten lego og cornflakes på gulvet. Bare sette den ene foten helt bekymringsløst foran den andre, uten tanke for annet enn akkurat det. Den ene foten foran den andre. Ikke mer komplisert enn det. Jeg aner ikke når jeg er der igjen. Og jeg velger å skrive når, ikke om. Ikke at jeg tror det går troll i ord, men best å være på den sikre siden! Uansett har jeg hatt noen helt fantastiske løpeturer de siste ukene, så selv om det ikke blir så mange og så lange som jeg ønsker meg - så nyter jeg løpelykken i dype åndedrag så ofte jeg kan.

På den positive siden har jeg fått guttungen i gang med løping, og det virker som han liker det! Vi har slitt litt (mye) med å få han i aktivitet, mye er prøvd uten spesielt mye hell. Det er derfor utrolig gøy å se at han nå føler mestring og glede ved dette. Og det er fint å kunne bruke denne kjipe skadetiden til noe så positivt.  Vi kjører på med løpskonkurranser!   Det er uvant for meg å stille uten noen tidsmål, jeg er hare, coach og motivator for niåringen, det tåler låret sånn tålelig.  Det betyr særdeles lite konkurransenerver. Sirka ingen faktisk. De eneste nervene som er i sving er om jeg greier å få poden gjennom uten pauser. Så langt har vi deltatt i to SRM, ett 5 km løp i byen (Hedersløpet) og Oslos bratteste. Til helga venter 3 km i Ivar Formos minneløp, og før det et nytt SRM. To konkurranser i uka altså, det må kunne kalles seriøst? Til gjengeld blir det knapt tid til noen løpetrening i mellom alt dette:-)

Jeg er kjempefornøyd med innsatsen hans så langt. Oslos bratteste var definitivt det jeg var mest spent på. De bakkene kan jo ta motet fra enhver. Og det ble tungt for han, men han så at alle rundt pustet og peste,  og ikke hadde det noe lettere. Jeg kjørte han nok for hardt opp den første lange bakken, så da vi endelig skulle løpe på litt ned og rundt tjernet var det sneglefart og hold. Det var kjipt altså - det eneste morsomme og løpbart partiet i hele løypa! Han missa den gleden med å endelig suse avgårde og kjenne å løpingen. Skikkelig strykkarakter til coachen!! Jeg må bli flinkere til å vurdere hvor sliten han er.  Jeg hadde forøvrig med en pose godis og ga han noe å suge på ca hvert femte minutt 😂 Ekte doping! På slutten satte han inn en monsterspurt jeg ikke var forberedt på, jeg så meg rundt etter heiagjengen som skulle gi han en skikkelig boost og fulgte ikke med på han, plutselig var han langt foran meg og i en helt annen fart. Gamlemor trenger litt tid på å bytte fart, men jeg tok han heldigvis igjen lenger opp i den siste bakken, så vi løp sammen over mål. Og deltakerlua han fikk i premie er han skikkelig stolt over, han brukte den hele tiden på fjellet i høstferien. Jeg tror det var en skikkelig god opplevelse for han, tiltross for at han ble litt for kjørt litt for tidlig.  Han sier han er klar for bakken i 2018 også.

Oslos bratteste ble en veldig annerledes løpsopplevelse for meg - aldri har jeg hatt en så lett tur opp bakken. Jeg var ikke sliten i det hele tatt, hadde pratet med guttungen hele veien og disket opp med den ene godbiten etter den andre. Tidsmessig var vi drøye ti minutter bak den tiden jeg har hatt før, det var bedre enn jeg fryktet!

På SRM har vi som mål å løpe under 20 minutter, og det gikk veldig greit første gang - men på håret gang nummer to. Igjen må coachen ta sin del av skylda. Det er faktisk ganske vanskelig å finne riktig tempo! Vi skal løpe på ca 6 min/km, og det gjør jeg jo egentlig mye på langtur - men forskjellen nå er at dette er hans konkurransefart, og det er dermed mye mindre slingringsmonn enn når jeg løper langtur. I tillegg kjenner jeg jo ikke hvordan farten oppleves for han, men vi snakker masse om dette og jeg er sikker på han kommer til å lære seg å finne riktig fart. Han har allerede lært seg gode teknikker for å bli kvitt hold, og han har lenge vært god på å ikke starte for raskt i barneløp han har deltatt i. Jeg gleder meg til neste SRM - så har vi to lørdagsløp på planen med Ivar Formos minneløp (3 km) og Halloweenløpet (5 km), i tillegg har jeg veldig lyst til å få en start på Tøyen Park Run. Det er som vanlig altfor mange fristende løp å delta i! Hytteplan er også en mulighet tror jeg.

I tillegg til denne løpinga tikker det også nærmere den hvite, fine tida og selveste jula med stor J. Jeg håper du har kommet deg gjennom plankeoppgavene for september, og er klar for noen skikkelig oktoberoppgaver.  Hvis du skal ha håp om en hvit og harmonisk jul må halvparten av julegavene kjøpes denne måneden. Lykke til liksom. Med så lite løping som jeg har nå, har jeg hatt god fremdrift på juleforberedelsene. 5 barnejulegaver er i boks og like mange voksenpar-julegaver. Det er faktisk et realt innhugg som gir meg så kraftig boost at jeg nok er klar for å logge på fotobutikken og lage 2018 bildekalendere. Det er mulig det blir mageplask og blåøye. Og enda flere grå hår. Men noen sjanser kan man ya når man troner toppen av julepallen.