Jeg løper - altså er jeg
Noen ganger, eller kanskje sågar ganske ofte, sier bilder mer enn tusen ord
Dette bildet sier egentlig bare 3 ord: JEG LØPER IGJEN!!!!!!!!!!
For verden er jo ikke dette akkurat en verdenssensasjon, ikke engang en bitte, bitte liten nyhet nederst på side 4 i noensomhelst avis eller blad. Men for MEG er jo dette hurr stort som helst. Det er så fabelaktig fantastisk at jeg har ikke ord.
Eller, det har jeg jo. Jeg har jo en hel armada av ord og følelser som bare renner over. Jeg er så glad for å kunne løpe igjen at jeg sågar klarte å finne glede med å løpe på mølla på fredagskvelden! Vet ikke om det noen sinne har vært løpeglede på en mølle før for meg. Det er sant som jeg har sagt, det kommer alltids noe bra ut av skader. Nå har jeg ikke bare brukt tiden godt til å få styrke og mer alternativ trening inn, slik at jeg en en sterkere Siri. Nei, jeg er sågar en blidere Siri. Jeg er så glad for å kunne løpe igjen at jeg finner glede i hamsterløping! Jeg løper intervaller med verdens største smil, og langturen er en eneste lang balsam for sjelen seanse som jeg lever på i flere dager etterpå. Det å ikke kjenne noe murringer i låret lenger er så helt utrolig fantastisk superb eller som Mary Poppins synger: Superoptikjempefantafenomenalistisk.
Nå kan jeg løpe tre-fire ganger i uken, jeg kan løpe langt og jeg kan løpe litt tempo. Jeg er snart oppe på ønsket treningsmengde, men bruker nok noen uker til før jeg er på 5 mil i uka som normalen igjen. Dette gjør meg så uendelig glad og ikke minst lettet! Hvis en tar med hvor trist og sur Siri jeg var i sommer er jeg ikke helt sikker på at totalen de siste månedene er netto positiv, men akkurat nå er ting bra! Og det må vel være det viktigste?
Det bildet også sier er at det har vært to feilskjær med for mye for fort, og sist en uke med litt forkjølelse - men utenom de greiene er det "the only way is up"
Det som er bittelitt dumt med all den løpegleden er jo at nå suser dagene og ukene av sted, og jula er med ett veldig mye nærmere. I oktober følte jeg at dette har jeg kontroll på, i år skal jeg få det til. Men nå er jeg bakpå igjen. Noen kamper kan en visst aldri vinne.
I tillegg til at jula stadig rykker nærmere gjør jo også 2018 sesongen det samme. Det er mye greiere! Jeg gleder meg til nye, blanke ark - og håper jeg får betalt for det jeg har lagt ned på gymmen. Jeg har ikke staket ut den helt store kursen for sesongen, men drømmer om maraton og reiser gjerne tilbake til Nice. Har også et håp om å få til Varvet, i tillegg til de mange "faste" løpene. Jeg er full av håp og optimisme - enn så lenge!
Og forresten. Siden sist er det konstatert på MR at jeg hadde tretthetsbrudd i lårbeinet. Ikke rart det tok tid! Lårbeinet liksom. Skjønner ikke at det er mulig engang! Jeg visste at jeg kom til å henge på en rullator - men det er vel litt tidlig ennå?
