Jeg har vært helt sykt tålmodig med den møkkaskaden i låret at jeg har ikke ord. Tålmodighet er ikke min greie i det hele tatt, men jeg har virkelig overgått meg selv denne gangen. (Selvsagt lettere å la være å gjøre noe som gjør vondt ... ) Siste løpetur var tirsdag morgen den tjuende JUNI. Den var kort, kun en test på om benet var skadefritt. Noe det altså ikke var. Herfra fulgte vond behandling og fryktelig mye hvile. ( og veldig lite fremgang)

To uker og nada fremgang senere satt jeg mismodig og tråkket syre opp til ørene opp Grefsenkollen og Tryvann.
Tre uker senere gråt jeg meg gjennom elipseøkter i en altfor varm hotellgym på ferie i Tirol.
Fire uker senere gled jeg harmonisk i den sørlandske skjærgården i en kajakk. Jeg trente styrke for overkroppen og rullet flittig. Det gjorde jeg inntil jeg på ekte donaldvis greide å pådra meg et lite ribbeinsbrist. (Jeg har hørt førti er de nye tretti, men for mitt vedkommende virker det mer som kroppen er blitt seksti i en fei. Jeg har også hørt at en skade sjelden kommer alene og at det er en mening med alt, samt aldri så galt at det ikke er godt for noe. Som du skjønner er det mye piss som blir sagt.) Det ribbensbristet satte jo en effektiv stopper for overkroppsstyrken min, og humøret sank til hittil ukjent bunnivå.
30. Juli snøret jeg Bostonskoa på mine ben og satte famlende og håpefullt avsted på sommerferiens første løpetur. Ribbeinet hadde da overtatt på smertetoppen og jeg trodde låret var ok fordi smerten ved vanlig gange var borte. Etter få meter kunne jeg konstatere at låret likevel var øverst på pallen, og at det nok var en stund igjen før jeg skulle løpe. Hvis jeg noen gang skulle få gleden av det igjen.

Jeg gikk rett i kjelleren etter dette. Jeg prøvde jo å ha realistiske forventninger forut, men noe må ha gått galt der. Skuffelsen var så stor, og håpet om en snarlig løpetur ble igjen ødelagt. Hvor lang tid skal sånn dritt egentlig ta? Hvor mye tålmodighet snakker vi liksom? Førti tusen tonn?

Jeg tror dette er den skaden som har satt meg lengst ut av trening, uten at jeg egentlig skjønner hva det er, og hva jeg skal gjøre med det. Hele føkkings sommerferien uten en ENESTE løpetur. Hvor ille er ikke det? Det er selvsagt lov å la dårlig humør gå utover absolutt alle rundt en. Ikke at jeg hadde det, bare rent hypotetisk altså.

Joda, jeg vet at veldig mange syns livet går helt fint uten løping og at veldig mange også har litt mer seriøse problemer. Men akkurat det perspektivet er ikke alltid like lett å finne.

Etter nok en uke uten løping dristet jeg meg til noen små og uskyldige løpesteg på skogsturen i går. Ærlig talt føltes det akkurat like håpløst som for en uke siden. Nok en tur i kjelleren. Ikke like langt ned som sist heldigvis - beinet fungerer nokså bra til alt annet nå. Så det ble først en på Stolpejakt (gående), sykkeltur og senere på dagen en postjakt (fortsatt gående). Det føles bra å være litt mer aktiv igjen, selv om intensiteten er relativt lav.

I dag prøvde jeg meg på en ny postjakt i skogen, og etter hvert nye famlende løpeaktige skritt på myk sti. Først kun oppoverbakker - siden det belaster benet minst i landing, som er hovedproblemet. Det gjorde fortsatt vondt, men smerten var helt stabil og jeg tenkte derfor jeg kunne teste litt mer. Jeg hadde jo ikke fått mer vondt etter turen og belastningen i går. Jeg har selvsagt IKKE lyst til å forlenge denne skadeperioden, MEN jeg må jo likevel prøve meg litt fram. Så etter ca 6 km med gåing og løping på sti, der smerten er tilstede - men konstant og definitvt til å holde ut - konstaterer jeg at det er Okei å løpe på sti. Det er mulig det er drøyt å kalle det løping. Kanskje sågar er jogging også feil ord. Jeg må ta små skritt og holde meg lavt, for å ikke få for mye støt i landingen på venstre fot.

Men det er et slags håp her. Masse sti å velge i og jeg har mange flere poster å ta. Det kan jo være en god oppskrift på å komme tilbake i form. Det fine med orientering er dessuten at jeg har god unnskyldning for å ta pauser (siden mitt o-tekniske nivå er begredelig lavt). Jeg ser heller ikke hvor mye dårligere løpeformen er blitt, ettersom løping på og utenfor sti i ulendt terreng ikke kan sammenlignes med løping på vei og lett terreng. I tillegg er det variert, bra trening og morsomt. Jeg trenger alt det der nå, og at dritten i låret stikker langt pokker i voll. Selvsagt.

Men løpesesongen 2017 ble en kort affære, jeg tviler sterkt på at jeg stiller i løp i høst. Jeg antar Oslos bratteste (tvangsnevrose) blir min eneste deltakelse - i tillegg til tabbedeltakelsen i Sommernattsløpet da. Det kommer kanskje nye år. Den som lever får se - ingen grunn til stor optimisme, men et lite håp kan en jo ha.