Som julekvelden på kjerringa
Heldigvis er det veldig lenge til jul, faktisk er det hele 7 måneder til å bake de hundreogtjuesju sortene og vaske hver millimeter av palasset, samt stryke alle klærne i alle klesskapene og pusse sølvtøy og pensko og alskens oldemødre. Ikke at jeg har tenkt å gjøre det, men det er altså mulig om du begynner nå.
Derimot hadde jeg i et øyeblikk av overdose pågangsmot og total måneformørkelse sagt ja tusen takk på jobb til en plass i Gøteborgsvarvet. Det var masse tid til å trene bra og strukturert, og gjøre alt rett med søvn, mat og rehabøvelser. For to-tre uker siden gikk det brått og nådeløst opp for meg at både Holmenollstafetten og Gøteborgsvarvet ikke lenger var like behagelig langt unna, og at jeg ikke hadde brukt den gode tiden særlig godt. For å være ærlig, og det har jeg hørt man bør av og til, så stod jeg vel egentlig på samme sted som 2 måneder tidligere. Rævva utgangspunkt for både stafett og halvmaraton. WHAT WAS I THINKING!!!!!!
Jeg fikk kastet meg rundt og ble med på intervalltrening på jobb, det var så blodhardt at jeg holdt på å spy flere ganger. Men etter 2 slike økter følte jeg en viss fremgang. Ikke på farten, men på spyinga. Så kom HKS opp som troll av eske, og jeg karret meg gjennom den lange fra Holmendammen ned til parken. Jeg kjenner etappen som min egen bukselomme, men formen var skikkelig x-faktor. Løpeformen altså. Jeg hadde ikke peiling hva jeg kunne forvente, og i tillegg til dårlig treningsunderlag våknet jeg opp til hodepine og kvalme. Skulle nesten tro jeg var nervøs for stafetten, men det var bare kroppen som var nede for en liten telling. Med en ibux innabords slang jeg meg på sykkelen og parkerte den noe betenkt ved gravlunden, så slepte jeg motvillig beina opp mot Holmendammen. Her bestemte kvalmen seg for å ta regien, mens jeg latet som jeg løp oppover så jeg meg etter gode plasser å vrenge magesekken. Blir ikke bedre enn dette vettu, er så gøy å være med på løp og sånn.
Heldigvis måtte jeg vente tjue minutter i vekslingsområdet, så jeg ble både kald og mindre kvalm før jeg skulle løpe. Tok det ganske pent nedover, og følte at jeg overraskende nok hadde en positiv løpsutvikling. Fra dumpa under ring 3 tok jeg rygg for rygg inn mot mål, og jeg ble helt satt ut da jeg så at jeg "bare" hadde brukt 12 minutter på etappen. Jeg hadde vært misfornøyd med tida om jeg hadde vært enten i bra løpeform eller i god dagsform. Med begge deler nede syns jeg 12 minutter var en helt fantastisk tid! Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
En ensom svane gjør ingen sommer
Sognsvann 11. mai...
Men, en ting er å løpe knappe 3 km unnabakke på en relativt grei tid. Noe HELT annet er at jeg skal løpe halvmaraton på lørdag. I tillegg er det meldt fantastisk flott vær med sol og over tjue grader. Det har jeg jo trent mye på de siste ukene, når vinteren har vært innom opptil flere ganger bare i mai. Så, jeg har bestemt meg for å ta det som en tur. (Det er det teiteste jeg kan si, har aldri klart å holde det). Jeg skal være fornøyd om jeg kommer under 1.50 (10 min bak pers), og jeg skal åpne i et fornuftig tempo med en fornuftig puls. Høres skikkelig smart ut, ikke sant? Kommer til å gå skikkelig på tryne. Banna bein.
Du kan få lov til å gjette tiden! Jeg skal grave frem premie til den som kommer nærmest. Tar ikke ansvar for løpinga. Peace out, send meg en styrkende tanke og moral på lørdag! Takk
PS. Hvis jeg ikke kommer levende fra varvet vil jeg ha BKO med "Dans på min grav" og aska i Nordmarka. Alt løpestæsjet mitt kan auksjoneres bort - husk at pengene må gå til en god sak. F eks sjokolade og årlig drift av denne bloggen. Fint om foreningen mot orddeling får en slant også, de har sykt mye materiale å jobbe med! Det var alt.
