Formen var god, selvtilliten var på plass og lysten på en bra tid var definitivt til stede.

Men det var ikke nok

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, akkurat som Siri ikke hadde kontakt med Siri. (Av og til kan det være langt mellom vilje og handling)

Jeg åpna fint og friskt, men mellom 2 og 5 km så var jeg et annet sted. Første kilometeren gikk lett og greit unna på 4:09. Litt raskere enn jeg hadde tenkt, men helt uproblematisk. Pulsen var ennå lav og nettofall på 17 meter sier klokka, så det tålte jeg bra. Men så tenkte jeg nok litt for mye på at jeg ikke måtte ha en kilometer til i samme fart, så jeg roet antakelig for mye ned. Andre kilometer gikk nemlig på 4:32, her sier klokka at det er netto 0 m høydeforskjell. Den tredje kilometeren har litt stigning, netto 10 m, og her må jeg jo seriøst ha sovna: 4:42!! Dette var veldig langt unna planen. Jeg ble ikke stressa av dette, siden jeg hadde en så god første kilometer, men kanskje jeg burde tatt det mer seriøst? Tatt et kraftig tak i nakken min og gitt meg selv et skikkelig spark bak? Det er godt mulig. Den fjerde kilometeren har omtrent samme netto stigning som den tredje, 8 m, og her gikk det på 4:36. Litt skjerping altså, men likefullt bak målsetningen. De tre siste kilometerne her gikk altså totalt over 30 sekund saktere enn planlagt, så nå begynte realiteten endelig å sige inn i knollen min.

Jeg forsøkte å fokusere på frekvens, følte at jeg løp med litt seigt steg - at jeg liksom forsøkte å lange ut og ikke hadde høy nok frekvens. Men når jeg ser på data fra løpet, så er frekvensen fin og egentlig jevn hele veien, rundt 180. Så jeg vet ikke egentlig om følelsen og fokuseringen her hadde noe som helst betydning. Men noe skal en jo tenke på for ikke å tilte helt også. Da vi vendte om 90 grader nede på hovedveien så jeg at 45 fartsholderen bare var like bak meg (jeg hadde startet litt foran den, visste ikke akkurat hvor mye, men jeg skulle ligge med god klaring foran). Mulig var det dette som skulle til, eller kanskje tanken på at vi straks var halvveis. Den femte kilometeren gikk i alle fall endelig i noe som ligner på noe: 4:14 (godt hjulpet av netto fall på 19 m) . Jeg passerte dermed halvveis på 22:17 og lå på 26. plass i klassen, litt bak målsetningen - men ikke helt håpløst heller.

Den sjette kilometern gikk på 4:26 (- 5 m netto fall), kilometer sju på 4:33 (netto +1 hm), og rundt her kom 45 fartsholderen med følge. De var ikke så stor gruppe, men de løp av en eller annen grunn på linje med fartsholderen - så det ble unødig trangt. Hittill hadde jeg kunnet løpe ganske fritt, noe jeg på ingen måte er bortskjemt med på løp. Kilometer 8 på 4:40, men nå bestemmer jeg meg for at nok er nok - det er 2 km til mål og nå får du f meg ta deg sammen og LØØØPE! Løper forbi 45 gjengen (rettelse: brøyter meg forbi de) på 4:31 og gyver løs på den siste kilometeren. Den siste km er mye lettere enn jeg husker, hvorfor sjekker jeg ikke strava før løpet???? I mitt hode var den siste “pulsbakken” ikke bare 200 m, så jeg var positivt overraska over hvor lenge det var flatt og fint før den siste bakken. Men jeg hadde jo helt klart spart for mye, og det var ikke planen i det hele tatt. I 45 gjengen dro jeg kjensel på Anna (kleggen), og da jeg løp forbi henne ga jeg henne en high five eller noe i den stilen, for å gi meg til kjenne så hun kunne henge seg på. Dessverre hadde ikke hun spisse nok albuer eller nok energi, men hun svarte meg at hun ble med. Så jeg trodde hun lå på lur, for å mose meg i toppen av bakken. Det var vanvittig mye bedre plass foran disse folka. Jeg var så letta over at bakken var bare 200 m så jeg dro på skikkelig - og da jeg var halvveis i bakken skjønte jeg at jeg også i år hadde gått litt optimistisk til verks. La meg bare si at det er forskjell på 100 og 200 m, selv om begge er korte. Uansett, jeg greide å holde en ganske bra fart opp her og endte på 4:19 (+14 m) på den siste kilometeren. Noe som da altså er den tredje beste kilometertiden på løpet mitt, og det er bare herreminhattforentullingduerSiri.

Jeg sparte altså for mye - men jeg syns underveis at jeg ga jernet. Skjønner ikke hva som er galt. Bare at dette fiksa jeg ikke! Må kanskje trene mer på høyere puls. Og konkurrere mer. Eller kanskje jeg må hvile mer og løpe mindre? Eller bare ikke tenke så mye når jeg løper.

Tida ble 44:55, og en 23. plass i klassen for godt voksne damer. Det er en bra tid, som jeg forsåvidt er fornøyd med - problemet var bare at jeg hadde høyere mål. Og at jeg ikke syns jeg fikk tatt ut alt. Men, det er uansett lovende for 2019! Og vinneren av gjett tiden konkurransen ble Marit, på 44:45. Gratulerer med det!! Randi H hakk i hæl, 10 sek bak. Nabolagsklassen er jeg usikker på - så her trenger jeg nok litt hjelp fra dere som deltok.

Det var uansett en veldig hyggelig dag, sammen med mange nye og gamle løpebekjente. Maiken persa så det sang etter, Jeanette satte skapet på plass med å løpe som “før graviditeter” og Anna kom under 45 for første gang! Vemund var også der, Claus, John, Silja, Gøril, Tove, Carina, Kari, Marianne og veldig mange flere! Team Ingebrigtsen var også der, og jeg ble slått av hele gjengen, selvsagt. Men fikk tatt et bilde med Jakob da! Det løfta definitivt dagen!

Fint arrangement, der “alle” er - nesten helt perfekte forhold for gode tider med klar og fin høstluft. Selv om det nå har blitt et veldig stort løp, er det ikke for ille med trengsel og kø. Veldig fornøyd med å løpe ut bak 42:30 fartsholderen, der var det greit med plass og tempoet passe. Takk for i år, kanskje melde meg på litt tidligere neste år så jeg slipper sitte klar når de legger ut ekstraplassene:-D

Det er 2 måneder til jul. Du rekker fint å rive huset og sette det opp igjen på den tida. Lykke til med det! Ho-ho!