Det har jo blitt en tradisjon på høsten dette nå, å kjøre ut av byen og til Hytteplanland for å løpe en rask 10 k sammen med en drøss andre løpere

Jeg meldte meg på ganske rett etter fjorårets løp, da de la ut startplassene. Det er et sykt trøkk for å få tak i de, men de har økt antallet vesentlig det siste året - og når alle kjøper nesten et helt år i forveien er det jo mange som må selge billetten sin når det nærmer seg. Så i år var det lett å få tak i plasser den siste uka. Planen min var å selge plassen. Men, det satt langt inne - jeg har jo lyst til å være med! Problemet var at jeg for 3-4 uker siden begynte å få trøbbel med venstre sete og etterhvert også hofte, og måtte ta løpinga helt bort i nesten to uker. Og det er ganske lenge! Særlig siden jeg ikke har mye kontinuitet å skryte av de siste årene. Den opprinnelige planen etter misæren i 10 for Grete var at jeg skulle reise kjerringa på Hytteplan og få bevist (mest for meg selv) at jeg ikke var så dårlig som resultatet i september sa. Jeg skjønte jo at jeg ikke kunne reise noe som helst nå, i alle fall ikke denne kjerringa. Jeg har løpt litt de to siste ukene, men ingenting å skrive hjem om av mengde eller kvalitet. Vondtene er på retur, men henger fortsatt i. Så, å løpe 10 k gateløp var på ingen måte noe jeg burde begi meg ut på.

Men ettersom jeg ikke greide å legge plassen min ut for salg, inngikk jeg en tvilsom avtale med meg selv på fredag kveld. Den var som følger: Ta det som en fin tur, løp i omtrent samme tempo som på trening (det fungerer ok tross alt) og fokuser på å være glad for at du faktisk kan være med. Jeg måtte ta en prat med meg selv rett og slett. Det ligger ikke for meg å ikke gi det jeg har, men jeg har fortsatt et håp om at jeg kan få løpt litt i det som er igjen av sesongen. Og da kan jeg ikke skvise mer ut av denne sitronen. Eller det som er igjen av sitronen. Så, planen var å løpe på ca 50 minutt og glede seg over det. Og treffe mange løpevenner da! Og forhåpentligvis være løpbar de neste dagene.

Jeg fikk sitte på med Marius og Asta utover, og det var hyggelig å skravle på veien ut og rundt bordet der ute. Selv om jeg følte meg litt utenfor som ikke hadde noen nerver eller forventninger om et bra løp. Jeg var selvsagt spent på hvordan det ville gå, men det dreide seg jo mer om hva jeg risikerte av vondter de neste dagene. Så, det var en litt annerledes opplevelse. Oppvarmingen droppa jeg jo også selvsagt, for jeg kunne ikke belaste mer enn selve løpet.

Jeg gledet meg likevel til å løpe, for det er en fin atmosfære i sånne startfelt - og det er digg å løpe i store horder. Og i år syns jeg de hadde lagd bra med luft mellom fartsholderne ved start, hurra for det! Så jeg kunne løpe greit helt fra start. Jeg hadde valgt å stille meg opp rett foran 50:00 fartsholderne, og planen var å løpe rett foran de. Jeg orker ikke løpe med de, for det er så mange som vil ligge tett på de og det blir så trangt og kaotisk. Så man må enten ligge langt bak på halen, eller noen meter foran. Det er min erfaring i alle fall. Men det at de holdt igjen litt før de startet neste fartsholder gjorde jo at jeg ble liggende bakerst på 47:30 gjengen, og ikke foran 50:00. Og selv om jeg var fast bestemt på å ikke løpe med de, var jeg som en kalv som blir sluppet ut på beite på våren. Så, på tross av alle indre formaninger og beslutninger løp jeg forbi og forbi og forbi, og etter 1-2 km var jeg foran 47:30 flagget. Det er jo så lettløpt i starten!! Kilometer 1 gikk unna på 4:26(!) mens den andre gikk litt nærmere planen på 4:43. Dette er tidene som er registrert- klokka mi peip litt tidligere.

Jeg syns erfaringsmessig at km 3 og 4 er ganske tunge, så jeg bestemte meg for å slå av litt på farten og intensiteten etter alle nedoverbakkene. Da smatt heldigvis 47:30 mannen forbi igjen, med hele horden sin. Det ble 4:59 og 4:55 på disse to. Det var nok en god beslutning å roe litt ned, for på den femte kilometeren er det en del lettere igjen og da er det godt å ikke ha gått i kjelleren på de to foregående kilometerne. Så jeg løp veldig lett og ledig frem til 5 km markeringen (4:31). Passering halvveis er da på 23:31, som jeg ikke fikk med meg. Jeg hadde satt på kun pulsvisning på klokka mi. Det var bevisst for å ikke vite helt hva jeg lå an til, jeg ville ikke ha fokus på tiden, kun puls og følelse.

Her ved passering halvveis står Ingrid Kristiansen og roper av full hals, som vanlig! Tusen takk for det Ingrid! Det er alltid hyggelig å bli heiet på av deg:-)

Her er det også mulig å få seg litt drikke, rett etter passering 5 km. Og selv om jeg ikke trengte drikke, det var veldig fine forhold med fine høstlige temperaturer, tenkte jeg ta litt vann i munnen. Det var faktisk ikke så enkelt, for alle stod der med sportsdrikk i hånda. Så, det missa jeg - men det var strengt tatt ikke noe jeg trengte når jeg løp såpass kontrollert som jeg gjorde. Og rett etterpå er det passering 6 km, og jeg begynner tro på at jeg kan komme meg til mål uten at kroppen streiker. Så når vi forlater Steinsletta og starter på Selteveien, kommer 6 km markeringen ganske kjapt og nå er det altså bare 4 km igjen. 4:39 er tiden på den, og jeg skjønner jo at jeg ligger veldig godt an i forhold til målet om 50:00 selv om jeg ikke har annet enn puls på skjermen. Men jeg løper fortsatt med lave skuldre og puls under terskel. Nå går det litt oppover, ikke så mye at det kjennes tungt - men jeg vet at kilometertidene på de to neste kilometerne nå kommer til å gå litt opp. (4:49 på begge)

Og nå er det altså bare 2 km igjen til mål, og jeg føler meg egentlig veldig bra. Har ikke snust på kjellern et sekund, og det er bare å flyte videre. Det kommer til å gå bra! Jeg tror jeg skal komme meg til mål! Men det er litt rart å løpe med dette fokuset. Normalt er jeg totalt kjørt på dette stadiet i løpet, må jobbe ekstremt med hodet for å ikke legge meg ned på asfalten. Nå må jeg jobbe med å ikke jobbe med hodet! Jeg skal bare cruise inn, tiden spiller ingen rolle, jeg skal bare kunne stå på beina etter løpet. De må fungere, ellers er ikke dette verdt det. Plis vær verdt det!

Det er jo ikke meningen man skal smile opp her!

De to siste kilomererne går på 4:43 og 4:45, og jeg kan ikke si jeg tar ut alt i pulsbakken en gang. Det er så kontrollert alt sammen at det er langt over grensen til kjedelig altså. 47:30 fartsholderne står i bakken og oppmuntrer følgerne sine til å greie målene sine. Jeg føler meg litt malplassert oppi det, føler de ikke burde bruke energi på meg som bare cruiser inn.

Jeg må virkelig få orden på kroppen så jeg kan få lov til å koble på konkurransehodet mitt igjen! Sluttiden blir 47:12, og det er jo faktisk litt bedre enn tiden i 10 for Grete. Veldig merkelige greier!!

Etter mål treffer jeg både Marita og Lone, rett bak kommer også Anne-Grethe, Stine og Ingvild. Utrolig gøy å være med på løp, og det er jo akkurat det jeg ikke vil gå glipp av! Selve løpinga kan av og til være litt dritt og sånn, men alt rundt er så fint! Treffer på så mange kjente både rett etter mål og på vei til bagasjen og inn til hallen igjen. Så altså fokus nå er å få orden på kroppen, sånn at jeg kan være med på mange, mange løp! Ikke fordi jeg skal vinne noe som helst, men fordi det er så hyggelig. Og, jeg liker jo også å ta meg helt ut - så det må jeg få til igjen. Forhåpentligvis om ikke for lang tid. Så takk til alle de gode løpefolkene som utgjør dette flotte miljøet. Ingen nevnt, ingen glemt.

Det beste av alt - jeg har gått 25 tusen skritt i dag og hofta fungerer fint!!!!!!!!