Skjerp sansene!
Dette innlegget har jeg veid frem og tilbake om jeg skal skrive. Og jeg har landet på skal, som du skjønner.
Jeg var på løpetur i går, søndag. Normalt løper jeg på morgenen i helgene - men denne dagen var fylt med håndball og hall, 9-15. Så jeg kom meg ikke i løpinga før etter kl tre (fordi jeg ikke gadd stå opp kl 6 på søndag og hadde ærlig talt lyst på litt dagslys på løpinga mi) . Jeg hadde lyst til å løpe langturen min inn mot Bjørnholt, mest på grusveier for å skåne beina nå som jeg har fått kommet meg over fem mil igjen. Men samtidig var jeg usikker på om det var lurt å velge en såpass øde strekning som det er innerst der. Det blir fort mørkt, og man møter flere folk tidligere på dagen enn sent.
Mens jeg løp innover tenkte jeg også på å snu ved Ullevålseter, og ta en ekstra runde rundt vannet. Men, når man først har kommet seg opp og inn i marka er det jo litt kjipt å snu, hvertfall når man ikke har fått km-dosen sin. Det var veldig fint innover, med sol og fine høstfarger - jeg møtte også godt med mosjonister og andre turfolk. Formen er bra nå, så jeg løp relativt lett opp bakkene. Nyter å kjenne på det. Er takknemlig for at beina er skadefrie og formen er fin.
Det var enda godt med dagslys, og jeg løp nedover mot Skjærsjøen og over demningen. Det var herfra og inn jeg var litt usikker på om jeg burde løpe alene på ettermiddagen når det begynner å mørkne. Jeg løper med lette skritt opp fra dammen og mot veien til Bjørnholt, når jeg kommer opp på veien ser jeg en mørk skikkelse i veikanten, som kommer ut på veien. F*** tenker jeg. Jeg skulle hørt på intuisjon!
Slapp av Siri. Det er ingenting galt med å komme ut av veikanten. Det fins mange gode grunner for det. Du er hysterisk. Jeg passerer mannen som kommer gående mot meg. Puh tenker jeg, det gikk jo fint. Ser du, han kom bare ut fra buskene, ingen grunn til panikk. Du må seriøst slappe av.
Jeg løper innover på veien, og der veien svinger seg litt tar jeg et kjapt blikk bak skulderen. Et sånt kjapt og veldig lite synlig bevegelse med hodet. Bare sånn for sikkerhetsskyld. Mannen har snudd. F***. Han kommer etter meg!
Hvorfor snur han her? Han kom ut av skogen og gikk nedover - og nå har han altså snudd. Etter at jeg passerte han. Hva gjør jeg nå? Jeg har ikke sjangs mot en voksen mann, det beste jeg kortet jeg har er at jeg troligvis kan løpe fra han. Ikke i en spurt da, men så lenge jeg har han et godt stykke bak, har jeg en viss kontroll.
Det er ikke sånn kjempemange veivalg inni der. Jeg vurderer å løpe stien opp mot Kamphaugen, og så finne et eller annet skjulested. Men, jeg kan ikke være sikker på at han ikke ser jeg stikker opp den stien, og jeg treffer i alle fall ingen andre på den stien. Ikke kan jeg vite at jeg finner et godt skjulested heller. Det er for risikabelt. Det går også en liten sti på nedsiden av veien, som ville tatt meg kjapt 200 meter lenger ned i veien igjen. Men jeg vet ikke om det er lurt heller, og innen jeg har fått konkludert om det er lurt eller ikke, har jeg passert den.
Jeg titter meg over skuldra i neste sving igjen, og han er fortsatt der. Det virker ikke som avstanden har økt, noe den burde - men jeg kan ikke vite om jeg vurderer dette helt riktig. Jeg tar jo bare små korte titt bakover. Jeg har mobilen med, men det hjelper jo ikke å ringe noen her inne - langt fra folk. Jeg kan løpe inn til Bjørnholt og håpe på hjelp der - men det er noen kilometer dit og jeg må jo egentlig hjem. What to do! Hvorfor måtte du løpe her nå Siri!
Før jeg rekker vurdere flere mulige løsninger kommer to syklister i mot. Jeg bestemmer meg for å stoppe de. Det er en mann og en dame, og jeg forklarer situasjonen, at jeg føler meg utrygg pga en mann og spør om de kan være greie å sykle sammen med meg mens jeg løper det ganske korte stykket tilbake til demningen. Det gjør de, og de er supergreie. Dama forteller at hun løper med pepperspray, så full forståelse derfra. Jeg føler at jeg er i overkant hysterisk nå, og at dette sikkert bare er litt mye fantasi og angst i skjønn forening. Men vi møter altså ikke mannen på veien - så han har “forsvunnet”.
Syklistene skal følge veien ned til Maridalen, så jeg tar fatt på veien opp til lysløypa igjen. Hører mye lyder og ser meg over skulderen til stadighet. Har greit tempo opp bakken for å si det sånn. Var ikke veldig høy i hatten, så det var godt å komme opp til lysløypa og treffe på mer folk igjen.
Alt gikk altså helt fint, men jeg fikk meg en støkk. Jeg vet ikke om han bare virra rundt etter sopp i skogen eller om han var bad guy. Det ringte i litt for mange bjeller for meg her, til at jeg syns dette var greit. Det var ikke blitt mørkt, så jeg så at han hadde snudd og kom etter meg. Og han forsvant altså da jeg kom nedover med de to syklistene. Da jeg løp opp fra Skjærsjøen tenkte jeg at dette burde jeg melde fra om, tenk hvis det skjer noe med en annen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle melde fra om, uten å havne i kategorien hysterisk kvinnfolk. Men om jeg hadde møtt en jente på vei ned dit hadde jeg stoppet henne.
Så, hvorfor deler jeg dette?
Vil jeg skremme deg fra å løpe i skogen? NEI, NEI og ATTER NEI. Jeg vil bare minne om å bruke sansene, følg med - stort sett møter du hyggelige og harmløse folk. Jeg vil egentlig også oppfordre til å lytte til intuisjon. Har du en litt dårlig følelse med å løpe alene et sted når det er mørkt, ikke gjør det. Kanskje “ser” vi flere farlige ting når vi allerede er litt engstelige, ting som du ikke ville vurdert som farlig om du ikke først hadde en litt dårlig følelse med det. Jeg vil ikke at du dropper treninga di, men kanskje fins et veivalg som du er mer trygg på - og da velger jeg i alle fall det neste gang. Så driter jeg i om beina får mer juling på asfalten enn på grusveien.
I tillegg oppfordrer jeg til å slå følge! Det er lettere enn man tror å finne noen å løpe med. (Men ikke når man har en så lite fleksibel slot på treninga si som jeg hadde i går). Så alle mine kjære løpevenner, jeg kommer til å spørre enda mer i vinter om du vil være med:-) Sorry på forhånd!
