Du skulle bare visst!

Det har vært stille her på bloggen, og med god grunn. Folk leser vel ikke blogg lenger nå, så hva er vitsen?

Det er slett ikke en vits, bloggen er for å lette på trykket. Og trykkokeren min har vært i full sving. Jeg har faktisk ikke hatt lyst eller energi til å skrive noe. Alt har kjentes vondt og vanskelig. Men jeg har jo startet en podcast, og der babler jeg jo løping i timesvis, det har vært mitt bomberom. Men det er faktisk en terapi i skrivinga, så nå lar jeg tastaturet få svingt seg litt også.

Podcasten heter forresten Løpepodden og du finner litt info om den og oversikt over alle episodene her. I skrivende stund er 45 epsioder ute, siden medio desember. Det er jeg faktisk litt stolt over! Ikke at dette er noe å rope høyt om eller noe, men jeg kan skrive litt i det stille her.

Nå var det uansett ikke podcasten jeg skulle skrive om da.

Det var livet og løpingen

Kan de to leve hver sine liv, uten noe samspill? Aldri verden har jeg tenkt. Løping er livet, og livet er løping. Men denne “sannheten” har fått en liten ørefik. Eller en real omgang juling.

Livet har vært en altfor stor håndfull, og universet bestemte seg for å sende meg en skade i tillegg (selv om jeg faktisk allerede hadde en, som var på hell endelig). Alle har vi vel en grense, og min ble definitivt overskredet i fjor. Tre millioner, to hundre og førtiåtte ganger sånn sirka.

Og sånn har det vært siden. Det er akkurat som man fyller et glass, bare at det aldri stopper å helle, selv om glasset er fullt og jeg skriker stopp med capslock og utestemme.

Hvis du tenker på dusj nå, så er du på jordet. Eller i feil dusj. Dette er mer som en fontene som har gått bananas. Du vil ikke dit. Bare stol på meg her.

Livet

Jeg har skreket “stopp karusellen, jeg vil av”. Til ingen nytte. Kanskje er det feil språk, kanskje er det ingen som har tilgang til av-knappen. Eller det er han nissen borti usa (ja, med små bokstaver) som har skylda .

Om du syns jeg har vært en dårlig venn som ikke har tatt kontakt like mye som før, så har jeg hatt henda fulle med å stoppe dusjen, fontena og karusellen. Og trykkokeren. Og å svømme mot strømmen. Nevnte jeg at det har vært litt mye?

Men går det bedre nå Siri?

Tiden leger alle sår sies det. Jeg vet ikke hvor mye man skal stole på sånne floskler, men når alt håp er ute og du ikke får kommet deg ut og løpt. Hva gjør du da? Du håper at tiden faktisk skal lege sårene, for det er det eneste håpet du har å holde fast i. Ett om gangen. Små skritt.

Jeg begynte å sykle

Jeg begynte å trene mer styrke

Jeg begynte å løpe på sti

Jeg begynte å gi mer faen

Jeg begynte å prioritere meg selv

Og nå begynner det så smått å lysne litt i horisonten. Ikke noe å snakke høyt om - men definitivt noe å klamre seg fast i. Veien eller stien blir til underveis, så hvor jeg ender opp til slutt er ikke godt å si. Men jeg håper det er fine og gode folk der, og at jeg kan løpe.

Og at jeg kan ta med alle løpeskoene mine og FlexBeam da