De store spørsmålene, Konkurranser, Maratontrening, MotbakkeSiri S JohnsenDecember 22, 2024Comment

2024 - takk og farvel

De store spørsmålene, Konkurranser, Maratontrening, MotbakkeSiri S JohnsenDecember 22, 2024Comment

Året 2024 blir stående som et fryktelig bratt år, både for løpingen og livet ellers. Jeg skal holde meg til løpingen her!

Løpsåret startet med krevende løpsforhold ute i januar og februar, så tok vi en tur til Torrevieja i vinterferien og jeg fikk løpt i shorts og singlet en hel uke! Det var veldig digg og et etterlengtet avbrekk, rett og slett et høydepunkt!! Uken i Spania inneholdt også et lite løp; nemlig en 10 k i Alicante. Den var tøff på flere måter, det var litt høydeprofil på den - men først og fremst var det nok hardt fordi jeg ikke hadde løpt i det tempoet siden oktober eller noe sånt. Så, det var ganske mye rust som skulle skrubbes bort. Etter dette løpet slet jeg med en vond rygg noen uker, den tålte rett og slett ikke dunkingen i Alicantes nedoverbakker.

Heldigvis fikk jeg ryggen i vater igjen, for jeg skulle jo faktisk løpe London Maraton i april!! Det var en seig oppladning til maraton, slik jeg husker det. Men jeg hadde et håp om at det kunne gå bedre enn forrige maraton. Men neida, det gikk akkurat like mye skitt som de to foregående. På veien dit løp jeg forresten 10k i Drammen to uker før maraton, det ga forsåvidt bud om bedre tider i London men det er forskjell på 10k og maraton altså. Flere ting som spiller inn her, men spist er spist - og løpt er i alle fall løpt.

Så stilte jeg opp på Jessheim en veldig varm sommerdag i starten av juni for å løpe halvmaraton der. Det gikk også skitt. Om det bare var varmen er jeg ikke gelt sikker på, for det var mye rusk i maskineriet generelt. Men varm var det, og varme tåler jeg dårlig. Til tross for at jeg da hadde fått løpt en del i varmen for våren og forsommeren var virkelig varm og fin! Det var bare ikke mitt år dette.

Utover dette har jeg løpt 8 parkrun, men det ble aldri noe sving på sakene der heller. Jeg var greit i gang i mai, men midt i juni fikk jeg problemer med venstre hamstring (trodde det var setemuskulatur som jeg har slitt med tidligere)

Dette klarte jeg dra ut skikkelig i tid, hele sommeren og høsten gikk det før jeg fikk has på problemene. Utfordringen da var jo at det hadde gått så mange uker med gass og mest brems (mest brems da), at formen var jo helt på viddene. Det er den faktisk fortsatt.

At jeg ikke har gitt opp på veien er vanskelig å forstå. Men jeg er her fortsatt og jeg har faktisk trua på at 2025 kan bli bra. Verre enn 2024 er jo vanskelig å få til i alle fall. Grafene nedenfor viser noe av denne nedturen.

Jeg vet ikke om jeg har hatt en så beksvart framstilling av noe løpeår før, men la oss i alle fall håpe dette var bunnen. For lenger ned enn dette kan jeg godt spare meg for. Som nevnt innledningsvis har jo denne misæren smittet over til det sivilie livet også. Men det går jeg altså ikke inn på her!

Det er på tide å komme med noe positivt nå, jeg vet det.