I 2009 dro Slevik IL i gang Oslos verste og beste motbakkeløp; fra Sørkedalen opp til Tryvannstårnet. Arrangementet er utrolig profft og med en veldig hyggelig ramme, til tross for den grusomme og nådeløse bakken som man krabber opp.

Siden 2009 har arrangementet vokst veldig. Det første året var det nesten 400 deltakere, og en stor andel av disse.var nok ganske lettbente og seriøse. År for år har det vokst, nesten dobling fra første til andre år, på fire år hadde deltakerantallet vokst til nesten 2000. Litt usikker på hvor stort det totale deltakerantallet er nå, det er i overkant av 2000 som starter i konkurranseklasse - hvor stor trimklassen er vet jeg ikke.

Jeg har vært med alle årene, og min oppladning til løpet har variert ganske mye fra år til år. Noen år har jeg faktisk vært i bakken på forhånd, men det er unntaket - oftest har forberedelsene vært pinlig dårlig. I år var vel et sånt år, jeg fikk et par turer opp til Vettakollen, men har ikke løpt i Wyller eller noen andre så lange motbakker. Det jeg derimot har gjort, er at jeg har løpt vesentlig mer enn før - så jeg var ganske sikker på at jeg skulle sette ny pers i bakken likevel. Persen min er tilbake til 2014, på 24:54. Etter det er løypa litt lagt om helt nederst, og jeg er ikke helt sikker på hvordan det slår. Noen sier den gamle var raskere, andre sier den nye er raskere. Så, i mangel på bedre informasjon sier jeg de er ca like.

Som vanlig går det i ett på jobb og hjemme, og plutselig var det fredag og dagen før løpet. Jeg fikk heldigvis mannen til å hente startnummeret mitt etter jobb, for det innså jeg ville bli en våt affære i en lang sykkelomvei fra min jobb. Og det var vel omtrent da jeg også begynte å tenke på at det nok ble litt vått i bakken. Jeg tror forholdene i bakken betyr mye mer enn løypeomleggingen, for å si det sånn. I tillegg til at det regnet mye på fredag, ble det også ganske mye mer regn enn meldt på lørdagen. Så bakken var ganske gjørmete ja.

Jeg bruker alltid løpe oppvarmingen min inn fra Røa, men denne gangen hadde jeg behov for å få litt flere kilometer - fordi vi skulle rett på høstferie og søndagens langtur hang i en for tynn tråd. Så i tillegg til de vanlige 5-6 km før løpet, og mila etter løpet gjennom skogen og hjem fant jeg derfor ut at jeg like gjerne kunne løpe hele veien hjemmefra. Egentlig helt perfekt å få løpt rolig en time først, gjennomvarm og klar for melkesyre, blodsmak og gjørmebad. Dessverre ble det jo mye mer regn på lørdagen enn jeg så var meldt, så lenge før jeg var fremme ved start innså jeg at jeg måtte komme meg hjem fra løpet på en annen og raskere/tørrere måte. Jeg var rett og slett søkkvåt. Og i sekken hadde jeg kun en tørr jakke til etterpå, så 1 time løping med sekken full av vann fristet lite på mange måter. Men, først skulle jeg uansett opp bakken. En ting av gangen liksom.

Jeg kom fram ca 40 min før min start, fikk vrengt av meg de våte klærne (det tok sin tid, for de satt som støpt) og fikk levert inn bagasjen min. Traff Synne her og vi bestemte oss for å starte sammen i første mulige pulje. Det ble jenter 12-13 år eller noe sånt, og jeg kan dessverre ikke si vi “gled helt inn” der. Men pytt sann! Opp skulle jo alle uansett. Jeg har sjeldent gledet meg så mye til å komme i gang, for å stå kald og våt der nede var ikke særlig hyggelig!

Så glei vi da endelig avgårde, og jeg tar det ganske pent, som alltid. I tillegg føler jeg nå at vi bør la de unge slippe til og ikke være til hinder for de som faktisk eier denne pulja. Det blir sikkert gode muligheter for å stikke fra senere. skjønt stikke er kanskje ikke det rette ordet. Her går det jevnt og trutt oppover i ca et kvarter, og det er til tider så bratt at de fleste går over til trav. Men jeg løper på hver gang det er bittelitt mindre bratt, og løper forbi noen hver gang - og om man ikke går for hardt til verks der det er som brattest kan man også sige i fra ganske mange der det er bratt.

Før løpet hadde jeg faktisk sjekket hva jeg hadde på to ulike steder i løypa da jeg satte pers, så når jeg kommer til toppen av den første endeløse bakken vet jeg at jeg ligger godt an. 10-15 sekund foran, det er ikke mye - og det kan lett tapes om jeg går tom før de siste bakkene, men definitivt et lyspunkt. Det neste målepunktet mitt er etter nedoverbakken og der siste etappe av bakker mot mål begynner. Jeg løp nok litt svakere nedover i år, pga det sleipe underlaget, så nå var forspranget litt mindre men jeg er fortsatt foran “skjema”. Nå er det bare å peise på, tror det var omtrent her jeg løp forbi Synne. Tar igjen mange som starter i trim, så blir litt slalåm løping både pga folk og for å unngå de største vanndammene. Taper kanskje litt på dette, men det er jo også motiverende å passere så mange. Det er en ekstra bakke enn jeg husker, men løper på ganske bra og titter innimellom ned på klokka, som nå går fryktelig fort mens jeg syns jeg går fryktelig sakte :-o

Men endelig kommer den siste bratte bakken der målseilet er og jeg forsøker gi på det jeg har. Fort går det jo ikke, særlig ikke fordi jeg må løpe sikk sakk mellom folk som går flere i bredden. Men skikkelig, skikkelig digg å komme i mål på 24:50 og ny pers med noen små sekunder! Pers er uansett pers, selv om jeg trodde formen var så bra at jeg kunne kommet meg under 24:30 også - kanskje det hadde gått på litt bedre underlag, kanskje ikke. Fornøyd er jeg uansett :-) 8. plass i klassen, kun drøye tre minutt bak Ella Gjømle Berg må være godkjent spør du meg.

I mål blir jeg tatt bilde av arrangør, og skjønner etter hvert at det er fargen på startnummeret som har utløst det. Jeg er en av 4 eller 5 som har deltatt alle årene, og vi har fått gult nummer - mot de andres blå. Det er gøy at de gjør litt stas på oss som er dumme nok til å være med på galskapen hvert år.

Gjennomvåt og snart kald løper Synne og jeg opp til bagasjen vår. Som vanlig er dette profft opplegg, alle har fått stor pose som er i ulike farger, og det er derfor ganske lett å finne båsen sin. Vel og merke om man husker hvilken farge man fikk. Det gjorde jo ikke jeg i år, men jeg så på startnummeret mitt og fant hvilket tall som var første siffer, og siste siffer forteller hvor i båsen man finner posen sin. Smooth assa. Å få av klærne gikk fint, å få på den tørre jakka var alt annet enn smooth. Sjelden har jeg brukt så lang tid på noe så enkelt. Følte meg egentlig ganske idiot. Egentlig skulle jeg også ha skifta sko, men de jeg brukte på asfalten inn til start var så søkkvåte og tunge, at jeg valgt å beholde de gule, lette terrengskoene på og beine avgårde til t-banen.

Syns arrangementet er prikkfritt, alt glir veldig greit bortsett fra å komme seg opp bakken. Det faller vel uansett mest på meg. Lua er byttet mot et pannebånd nå, jeg syns det er litt trist - men samtidig skjønner jeg det. Har uansett ganske mange av de luene. Det var synd for arrangør at været ble så dårlig, tror de aller fleste tilbrakte minst mulig tid i målområdet

Etter løpet får man mail om tid og bilder, de er gratis - etter hvert kommer det også en video. Ikke mange løp som gir dette til alle deltakerne. Jeg kom først ikke med på resultatlista, og det var fordi jeg startet i feil pulje. Men jeg sendte en mail til arrangør, og fikk svar innen et kvarter eller så - og ble flyttet inn i klassen. Forklarte bare hva jeg hadde gjort og hvorfor. Hadde ikke forventa hverken svar eller løst sak på et kvarter . Det imponerte hvert fall meg.

Jeg står vel nederst i Sørkis om et år også tenker jeg - syns du skal gjøre det samme.