Oslos Bratteste, for tiende gang 🙄

Som julekvelden på kjerringa var det plutselig og nådeløst igjen tid for høstens bratteste eventyr: Oslos Bratteste 

Ettersom jeg her deltatt alle årene fins det flere bloggposter her og på TC-bloggen  (hvis du skulle være interessert)

 

 

 Før

Før

 Etter

Etter

Bildene sier i grunnen alt. Jeg grudde meg som vanlig nederst i bakken - med god grunn. Lettelsen var stor på toppen! Jeg kom meg opp, og jeg løp inn til en mye bedre tid enn jeg trodde på.


Som vanlig varmet jeg opp ved å løpe fra Røa og til start i bunnen av Wyller. Det er 5-6 relativt lette km. Men beina var seriøst blytunge og jeg tenkte dette kan virkelig aldri gå bra. Opp den bakken trengs verdens beste ben og masse futt. Etter Berlin har det ikke vært all verdens trening, men jeg forsøkte å få til litt mer normal uke nå den siste før Oslos Bratteste. Det resulterte troligvis i litt tunge bein. Oppskrift på hvordan en både kommer i gang igjen og lager overskudd mottas med takk. Hvis du i tillegg vet hvordan jeg klemmer inn tilstrekkelig med motbakkeøkter er det bare å skrive! Jeg fikk temmelig nøyaktig en(1!!) tur til Vettakollen… Det er NM i dårlig oppladning jeg stadig ligger godt an til å vinne.

Men tilbake til lørdag. Oppvarminga gikk fint med unntak av nevnte tunge bein. Jeg ble veldig varm - og kom frem ca 15 min før start. noe som er helt perfekt, det er litt mer tid enn jeg trenger på å få av meg tøy, bytte sko og få på startnummer. Det er også kort nok tid til at jeg ikke blir kald og mister effekten av oppvarminga.

Møtte flere kjente før start, men så ingen kjente i startpulja. I år var det skikkelig god plass! Enten har de krympet puljene eller så var påmeldinga lavere i 23-26 min gjengen. For så god plass har det vel ikke vært siden oppstarten i 2009! Absolutt ingen trengsel, jeg kunne stort sett løpe/klatre som jeg ville/orket.

Ettersom beina kjentes så tunge før start hadde jeg absolutt ingen store forventninger til meg selv. Men jeg håpte jeg kom meg opp under 27 min i hvertfall, som jeg tror er den tiden jeg hadde det første året.  På Oslos Bratteste er det uansett ingen grunn til å stresse for mye i starten. Det ligner forsåvidt ganske mye på maraton, man må ha litt is i magen i starten - for pulsen stiger ganske raskt og det samme gjør melkesyrenivået.

Jeg deler opp løpet i fem bolker

  • Den første bolken er fra starten og til Helveteskneika (80 høyemeter) - hit er det ca 400 meter og tidvis veldig bratt. Jeg jogger rolig ut fra start, men begynner å gå så fort det blir bratt. Jeg fokuserer på å ta “lette” steg, feste blikket opp og frem, få inn luft. Finne en god rytme og ikke stresse. Stort sett taper jeg en del i starten, men vet at jeg tar igjen mange av disse senere.

  • Bolk 2 er litt flatere og mindre bratt en bolk 1, og her gjelder det å kunne løpe på litt. Har helveteskneika knekt deg sliter du allerede her, og taper mot de som disponerer bedre. Det kommer noen partier her som rett og slett ikke er så bratte, men om du er på makspuls kjennes stigningen likevel godt. Nå har jeg begynt å plukke rygger. Og det gjelder å ikke stresse med det heller, for det er masse tid igjen. Bolk 2 går til toppen av Wyller (449 moh). Dette er en stor milepæl. Nå er jeg i mitt hode langt over halvveis, ikke i distanse men i tid.

  • Bolk 3 er fra Wyller og ned til Platået. Her kan du plukke mange rygger, eller tape mange plasser ved å bruke nedoverbakken til å hente deg inn fra en altfor høy puls. Har du greid disponeringa er pulsen bare høy, og du kan måke på nedover og holde pulsen stabil eller et par slag ned. For det kommer selvsagt litt mer:-)

  • Bolk 4 er fra Platået og opp til, Svingen som er siste mellomtid. Denne bolken består først av en ganske bratt stigning, men den er også relativt kort. Her fokuserer jeg kun på rytme igjen, løper lite - men er veldig våken i det jeg kommer over “kulen” og får et flatt parti. Her taper mange mye på at pulsen er for høy, og de får ikke utnyttet dette løpbare partiet. Så kommer det en kort stigning igjen før sise mellomtid.

  • Bolk 5 er fra Svingen og til mål. Nå er det ingen annen taktikk enn KJØR som gjelder. Nå er det publikum rundt løypa, og masse heiing og liv. I den aller siste bakken til mål er det små skritt som gjelder og god pusteteknikk.  Når du er på toppen ved Tryvannstårnet er du på 528 høydemeter over havet, og du kan enten strekke armene i været og juble - eller du kan slippe kroppen ned i bakken og bare ligger der til noen bærer deg bort. Da får du lue og en liten goodiebag.


Og som bildet nedenfor viser så løp jeg meg oppover resultatlista, fra 1160 overall til 714, 289 til 126 alle kvinner og i klassen fra 31. plass til 12. Jeg har også fått ett 3-tall ved den siste splittiden min - jeg gjetter det betyr tredje beste tid i klassen. Det betyr i så fall at jeg sparte litt for mye til siste bakken.

Resultat2018 (2).png

.

Tida 25:09 er jeg kjempefornøyd med! Jeg trodde ikke helt hva jeg så da jeg passerte Svingen, dette var langt, langt over egen forventning. Jeg husker ikke tidene fra år til år, men mente denne tida måtte være av de bedre. Og det viste seg å stemme. Jeg tippet topp tre, men tror den er nest beste faktisk. Persen min opp er 4 år gammel, og 15 sekunder bedre. Jeg tror jeg kunne greid det med enten a) lettere bein eller b) litt bedre disponering.  Tør ikke tenke på hva kombinasjonen kunne gjort!! ;-)

Resultat2014 (3).png




 Tripper opp siste bakken - burde tatt ut mer før….

Tripper opp siste bakken - burde tatt ut mer før….

Etterpå

Jeg måtte ikke ned i bakken, jeg hang bare litt på knærne mine. Spaserte lett videre etter altfor kort tid. Begynte å småløpe(!) opp til bagasjeposene, følte meg ikke sliten i det hele tatt. Fikk dratt noen skrøner med Eva, Carina og Kari som jeg møtte ved bagasjen - før jeg jogga den drøye mila gjennom skogen og hjem. Var sliten på slutten der da - men da hadde jeg totalt nesten to mil. Tror formen er ganske bra — men må få litt skikk på intervaller og struktur før hytteplan. Det kan jo bli gøy.

Takk til arrangøren av Oslos Bratteste! Jeg hater denne bakken - men har vært med hvert år siden start og blir snart innlagt for en eller annen angstlidelse. Kanskje fler. Supert arrangement, alt flyter fint rent logistikkmessig fra henting av startnummer på milslukern til innlevering og uthenting av bagasje. Premien er fin og stemningen er god. Det er bare bakken som er problemet egentlig. Og egen form da. Og så lurer jeg litt på når jeg skal få premie for å ha stilt opp 10 av 10 ganger???? Hvis det er en SUV eller noe så må jeg takke nei, men er åpen for det meste annet altså. Men helst ikke noe plastisk kirurgi. Eller Red bull. Eller klær med pels. Men det meste annet går greit altså.