Hytteplanmila 2021
10 km konkurranser er vel alltid en skrekkblandet fryd greie, eller? Det er en distanse man skal kjøre på ganske så hardt - men ikke så hardt som 5. Og her ligger definitivt spøkelsene på lur hele veien, men i år var det faktisk ekstra ille i forkant. Jeg følte at det kun var nedside for meg denne gangen, sjansen for å overraske meg selv med et bra resultat var virkelig ikke tilstede. Størst sjanse var det for at jeg presterte under forventning, og særlig under eget definert “godkjentnivå.” Så jeg kjente på både nerver og mismot. Hva er egentlig vitsen med å løpe konkurranse når du er så ut av det Siri? Hvorfor skal du bruke så mye tid og krefter på å løpe en mil på 47-48 min - kanskje 49-50 min?
Jeg fant aldri svaret på det - men prøvde å fokusere på at det skulle bli gøy å løpe løp med så mange samlet igjen, og vi var mange kjente på tur. Det skulle også bli fint å få et slags svar på akkurat hvordan formen er. Jeg har jo løpt noen kortere konkurranser de siste to ukene, som har vist at formen både er bra og dårlig. 5 km parkrun har gått på rett over og under 23 min, men da har klokka mi vist 5,2 km - på den siste passerte jeg 5 km på klokka på rett over 22 min. Mens løpet jeg løp i Oslo løpsfestival v Hvervenbukta målte klokka mi til ca 4,9 k og jeg brukte vel ca 23 min på det også. Her var jeg riktignok ikke helt i form, men altså 3 femmere på rundt 23 min skulle tilsi en 10 km på 2*23 +2 min isj. Og ettersom jeg var usikker på om jeg ville kunne holde trøkket oppe på dobbel distanse nå, så var jeg ikke helt trygg på at ikke påslaget kunne bli mer enn 2 min også. I tillegg gikk det skikkelig dritt i Oslos Bratteste. Det var altså ingen grunn til å være optimistisk mhp 10 km.
Med all mulig tvil og usikkerhet satte jeg tilslutt målet på 4:40 per km, og en tid på 46:40. Jeg bestemte meg for å starte et stykke bak 45:00 fartsholderne, med klar beskjed til eget hode om å ikke prøve å henge på de. Jeg lot feltet skli fra meg frem mot startmatta, før jeg etterhvert passerte den selv og løpet begynte. Det tok litt tid før jeg kom opp i marsjfart, jeg prøvde å ikke la meg stresse av det. Lettere sagt enn gjort. Etterhvert kom nedoverbakkene og farta økte betraktelig, jeg passerte første kilometer på 4:15 og tenkte at nå roer vi litt ned her. Feltet seig frem ganske fint, de fleste løp i samme tempo og da fungerer jo ting veldig bra.
Kilometer to fløyt også veldig fint, på 4:35 (som jeg hadde som det egentlige målet i hodet mitt🤷🏻♀️).
Kilometer 3 og 4 er litt tyngre med noen små kneiker eller som det også kalles: litt kupert. Her fikk jeg 4:50 og 4:45, jeg kjenner løypa godt, og visste jeg ville tape noe her. Kjapp og grov hoderegning tilsa at jeg holdt meg på målet enn så lenge. Dette er de to vanskeligste kilometerne syns jeg - de er vesentlig tyngre enn de to første, og det er samtidig for tidlig i løpet med gambling på fart. Etter passering 4 km gikk det lettere, det går mye nedover her. Jeg tenkte også at nå er jeg halvveis til 8, og derfra og inn er det bare pannben som gjelder. Løypa svingte av fra Jørgen Moes vei og inn på Steinsletta , jeg syns ting fungerte ganske bra, akkurat her går vi fra å løpe i hele veibredden til å samles på fortauet. Så det ble litt trangere, men jeg opplevde at de fleste hadde omtrent samme tempo. Her stod også Ingrid Kristiansen og heiet av full hals. Hun er ikke bare en fantastisk løper, men også en førsteklasses heier! Hun gir meg alltid ekstra boost og jeg løp med godt mot videre, og så nå frem mot å passere 5 km. På flata her kjenner jeg sidevinden ta godt, og er spent på hvor ille det blir når vi skal løpe mot den. Heming snakka før start mye om at det kom vi til å merke godt . Jeg forsøkte ikke fokusere så mye på det før start, jeg hadde nok bad shit å forholde meg til som det var.
Kilometer 5 peip på ca 4:25, og jeg passerte halvveis på 22:52 - og konstaterte overrasket at jeg var 8 sekund foran skjema til 46 ( som jeg ikke hadde vurdert som realistisk i dag. Jeg innrømmer at jeg drømte om å løpe på høy 45, men det var virkelig bare drømmer). Jeg fikk muligens litt energi av dette, for selv om jeg var sliten nå, følte jeg meg ikke kjørt. Jeg fikk troa på at jeg skulle komme meg til mål, og at 49-50 bare var et spøkelse denne gangen. Heldigvis! Mens jeg løper her tenker jeg på de jeg kjenner foran meg i løypa; hvor langt er de kommet? Asta nærmer seg sikkert mål nå snart, og Heming og Kristin er kanskje 1 km lenger fremme. Maria er troligvis rett foran med fartsholderne på 4:30 fart, mens Marita puster meg sikkert i nakken uten at jeg vet det. Noe skal en jo tross alt holde hodet opptatt med, i tillegg til all hoderegninga!
Rett før passering 6 km tar vi inn Selteveien på nylagt asfalt. Klokka piper ved passering 6 km på 4:36, og nå er det altså bare 4 km igjen. Og bare 2 til 8. Jeg kjenner motvinden ta godt her, og søker etter rygger å gjemme meg bak, oppdager at jeg nå holder høyere fart enn resten av feltet. Da gjør ikke vinden så mye likevel, jeg løper inn andre løpere hele veien og finner mentalt mye energi i det. Jeg kjenner selvsagt vinden, men følelsen av å løpe bedre enn feltet er større. Km 7 passeres med nytt pip, nå på 4:39. Selv om det gikk litt saktere enn forrige km, lar jeg meg ikke påvirke negativt av det. Litt fremfor meg ser jeg etterhvert Anne i den røde og lett gjenkjennelige Vidartrøya, henne har jeg løpt med mange ganger før, så i det jeg passerer henne forsøker jeg få å henne til å henge på.
Så kommer endelig den etterlengta matta v 8 km, og klokka mi piper på rett under 37 min og siste km 4:49, men jeg enser egentlig ikke at denne er så høy. Her kunne jeg jo lett mistet motet, men nå lukter jeg mål. Kjapp hoderegning (haha, alt går jo sirup i hjernen, så dette er selvsagt blank løgn!) sier meg at det er mindre enn 10 min igjen og jeg kan greie 46 min. Løypa nærmer seg nå snart nest siste høyresving, og snart ser jeg den lille parkeringsplassen som er rett før den svingen. Akkurat her vet jeg at det er 1,5 km igjen, og snart begynner altså nedtellinga for alvor. Det er bare å gi jernet og gi bæng i at alt skriker i smerte! Vi svinger endelig av Selteveien og inn på Røysevegen, litt lenger bort ser jeg 9 km passeringen. Klokka mi piper på ca 4:40 og jeg vet egentlig ikke om jeg tar inn den heller. Jeg tenker bare: Fire og et halv minutt igjen nå, få fart på liket!
Litt foran meg ser jeg en rygg jeg syns jeg kjenner igjen, og jo nærmere jeg kommer - desto sikrere blir jeg. Det er Randi Helen, og jeg drar helt klart innpå. Nå kommer også hundremetersmarkeringene og plutselig er det bare 500 meter igjen. Det er da 300 meter igjen til siste sving og bakken starter. Jeg kommer stadig nærmere ryggen hennes, og like før svingen har jeg tatt henne igjen. Jeg gir henne et vennskapelig dytt og sier noe sånt som game on - aner ikke akkurat hvilke ord jeg brukte, men det var noe sånt. Uheldigvis for meg er hun både yngre og lettere på labben enn meg, så i det vi starter på bakken så tar hun av og parkerer meg. Jeg kjemper meg opp bakken i slow motion, jeg er hverken bygd for fart eller oppoverbakker. Men i mål kommer jeg, og rett etter streken kaster jeg meg ned i asfalten. 46:23
Her ligger jeg kanskje i ett minutt og sluker alt oksygen på Hole, før jeg reiser meg og sjangler videre. Treffer Randi og gratulerer henne, senere ser jeg også Marita som kom ca et minutt bak. Vi får hver vår medalje og setter kursen for bagasjen, men på veien treffer vi de andre jentene og skravla går igjen. Bilder og smil, her får vi vite at Kristin og Asta har vunnet sine aldersklasser og at Maria, Marita og jeg løp på 45, 46 og 47 min. Gratulasjoner og klemmer, før jeg endelig kommer på at jeg må finne klærne mine. Før jeg kommer så langt treffer jeg på Heming, som også er godt fornøyd med tiden sin på 41,33 og niendeplass i klassen sin - ca samme tid som Kristin. De gamle er eldst!
Alle er vi vel egentlig fornøyd med løpene våre, motvinden på km 6-9 kosta sitt for alle. For Marita og meg ble det uansett en opptur med 46 og 47 min, da vi begge har vært forfulgt av skader etter 2019 sesongen. Det gir definitivt håp for 2022 sesongen, som er den vi trener for nå.
Etter litt analyser av pulskurver og splitter så kommer jeg frem til at jeg løp relativt jevnt, og greide holde hele distansen. Jeg er litt treig på km 3 og 4, men ellers løper jeg veldig fint. Fra 1 til 10 km har jeg løpt meg opp over 60 plasser blant kvinnene, og 200 plasser overall. Så min bekymring at jeg kanskje ikke hadde hatt nok mengde på denne intensiteten var ubegrunnet - og det er vel åpenbart at jeg kan løpe litt fortere med mer tempotrening de neste ukene. Det betyr at formen ikke er så ille, og i alle fall ikke så ille som jeg fryktet. Det er langt frem til tiden min fra 2019, men det er ikke så langt til 45 min igjen i alle fall. Mange snakket om at vinden ødela for de store tidene, så kanskje hadde jeg bare vært rett over 46 min om den ikke stod på? Jeg tar med meg alt dette videre :-)
Så. Hurramegrundt, jeg kom meg gjennom - og jeg ble til alt overmål fornøyd med egen prestasjon! Den så jeg ikke komme!
Det ble premieutdeling (vi gjorde skikkelig stas på de to klassevinnerne våre med all lyd vi greide å lage) og bollefest, og senere bankett i Bjørvika. En skikkelig fest altså. Mer av dette takk:-) Utrolig hyggelig å treffe mange løpere igjen, og ikke minst hilse på nye. Jeg gleder meg til mer. Takk. Takk. Takk.