Den enes død
En annens brød.
Det er ikke så mange ting jeg tenker så dramatisk på, men fordeling av trening her i huset kan ofte være en liten drakamp. Noen ganger får vi trent på samme dag, men oftest har vi hver vår kveld gjennom uka.
Men, når den ene er skadet eller syk - da er det full fest for den andre. Den andre er ofte meg, for jeg er sjeldent lenge syk eller skadet. Nå skal man selvsagt ikke være skadefro heller, men det er litt digg å vite at jeg har uante fullmakter denne uka hva angår trening.
Mannen derimot har både vondt i akilles og sydd to sting i tommelen. Like greit å være nede på to skader samtidig! Det er litt blårusseffektivitet over det faktisk. Dette betød i alle fall at jeg fikk løpe Tryvannøkta i kveld, selv om den egentlig er Stian sin. Økta er temmelig tøff, men det er jo jeg også - så det er full match.
Eller kanskje ikke så kjempetøff da. En kan jo stille spørsmål med hvem av oss som er mest død
Nesten 18 kilometer fra dør til dør via toppen av Tryvann, og det blir nesten 500 meter opp og 500 meter ned. Det er en veldig, veldig fin tur - men den kjennes jo godt. Dette er en tur du kan løpe hver mandag kl åtte fra Smestad sammen med de flotte folkene i Treningscamp. Helt gratis, helt ufarlig!
Sammen med 20 kilometer i beina i går blir dette både en god avslutning på en treningsuke og en god begynnelse på en ny treningsuke! En skulle kanskje tro jeg hadde en maraton i sikte, men det har jeg foreløpig ikke. Ikke fordi jeg ikke vil, men jeg har ikke fått presset en inn i kalenderen ennå.
