Tut og kjør, Tryvann opp & ned

September er treningsprosjektet motbakker. Det henger selvsagt litt sammen med fenomenet Oslos Bratteste.

Jeg hater hele dette konseptet av melkesyre og blodsmak, det går sakte, tungt og varer herfra til evigheten. Det gjør vondt overalt hvor det kan gjøre vondt og det ser patetisk ut. Men siden jeg var dum nok til å melde meg på det første året - må jeg bare fortsette. Jeg skal bli en av disse noldusene som om tjue-tretti år får et eller annet billig og idiotisk jubileumsdrit hvert femte år. En av de som blir ropt opp ved start og smiler med et fårete og furet blikk. I treningsklær fra en annen tid og aura. Det er alltid bare gamle gubber blant de der, men jeg skal vise de at kvinner kan være like sta og tufsete. Bare vent, jeg er på vei! 

Derfor løper jeg motbakker til jeg spyr nå i september. Og nyter hvert sekund slik man hør og bør.  

 Glimt fra det glamorøse livet i bakken

Glimt fra det glamorøse livet i bakken

Dagens tur var min andre i Wyller i år, det betyr at jeg er milevis foran forberedelsene de foregående årene. Disse to turene er nemlig de eneste treningsturene jeg har hatt i bakken.  Mange vil kanskje hevde jeg har lite å skryte av, men mer å skjemmes over. Don´t get me started. 

 Måååååål som de sier på TVn

Måååååål som de sier på TVn

Motbakkeprosjektet i september går som du skjønner så det griner. Akkurat som styrkeprosjektet i august gjorde. Jeg er bare en vandrende suksesshistorie fra lilletå til storetå. Det er litt hardt å være så himla vellykka. Men jeg tar all oppmerksomheten  som følger av det som en mann så klart.  Med stoisk ro og en god porsjon nøtter.