Generalprøve, Oslos Bratteste
I kveld var det klart for testløp nummer to - og etter en veldig tørr og varm sensommer og høst har det plutselig blitt sånn helt normal høst med litt regn og litt vind og et par knepp ned på gradestokken. Første kneika opp (det høres ut som en kort og enkel sak, det er det ikke) var utrolig gjørmete, og jeg sklei mye ned på hvert steg. I tillegg ble skoene dynka med gjørme og veide flere tonn. Troligvis er dette det nærmeste jeg kommer SPA behandling. Heldigvis gikk det litt lettere etter 10-12 minutter. Smilte da Anna heia meg opp siste kneika og i mål!
Fotorettigheter: Oslos Bratteste
Men, før historien om dagens testløp er det viktig å få med noen ord om oppladningen. Som småbarnsmødre flest kan jeg ligge på sofaen og bli vartet opp hele ettermiddagen. Så plutselig var klokka kvart over seks og mannen spurte om jeg egentlig hadde kontroll. Kontroll??? For et utrolig teit spørsmål. Selvsagt har jeg kontroll. "Hvordan skal du komme deg til start?" Eh. Vel. Neeei. Jeg skifter nå jeg. Det tar selvsagt mer enn tre kvarter å komme seg i tøyet og inn til Wyller. Selve transporten bestående av løping til banen, banen opp til Røa, bussen til Bogstad og så beinflying inn de drøye fire kilometerne tar 45-50 min.
Det ble litt stress ja. Rolig oppvarming er oppskrytt. Jeg hadde tinga skyss av raske Anna fra toppen, så det var bare å løpe på. Fem blank tempo inn langs Sørkedalsveien er helt etter boka hva gjelder oppvarming til motbakkeløp. Jeg var inne nederst i bakken sju over sju, med 150 i puls. Jeg hadde et lite håp om at starten ble utsatt noen minutter i dag også, slik at jeg kanskje skulle se noen rygger. Men neida, de hadde startet sju sharp i dag. Selvsagt.
Supervennlige arrangører ordnet likevel med startnummer og egen start for meg, ti minutter etter resten av feltet. Jeg innbilte meg at dette var litt som jaktstart, de beste starter til slutt og skal jakte løperne foran. Vel, det var bare så sykt lite folk å se der foran. Det regnet, jeg var våt til skinnet før jeg startet, men det er ingen grunn god nok for å droppe ut. Opp, opp, opp.
Det gikk overraskende fint. Jeg fant en fin rytme i dag og selv om bakken er bratt og lang syns jeg det nesten var lett i dag. Jeg kunne løpe mitt eget løp, og ble ikke stresset av annet enn at Anna ventet. Men, det er umulig å ta inn ti minutter, så jeg prøvde å tenke så lite som mulig på det.
Som allerede nevnt var det utrolig grisete i bakken i dag. Fikk dårlig feste og tunge sko, tiden opp den første, lange bakken var ca 1 minutt dårligere enn på forrige testløp. Det er mye! Partiet etter dette, de ti siste minuttene var mindre gjørmete. Eller, det var vel like gjørmete men det var ikke så mye skliing og tunge sko. Her løp jeg omtrent like fort/sakte som sist. Sluttida i mål ble 1:10 dårligere enn forrige gang. Skal jeg bedømme etter følelsen og pulskurven løp jeg bedre i dag, så noe sier meg at forholdene fort var 1-2 minutter. Om det er sant eller bullshit får man aldri svaret på:-)
Pulskurve i testløp 1 , 5. september
Pulskurve testløp 2, 17. september
Motsatt forhold med tid i sone 4 og 5 på de to - men jeg følte altså at testløp nr 2 gikk lettere, til tross for at jeg var mye mer i sone 5. Snåle greier!
