Det er fjorten timer igjen før fotografen kommer. Nå skulle jeg ha løpt rundt i parken, eller i det minste febrilsk her hjemme fra den ene oppgaven til den andre. Men jeg er så sliten at jeg bare kan tenke på hvor godt det ville vært om jeg heller slengte meg ned på sofaen, for ikke å snakke om i senga. Dette fantastiske stedet hvor man legger hodet på et mykt sted, lukker øynene og entrer et fantastisk drømmeland der fantastiske ting skjer. Som at boligen blir solgt etter første visning til en akseptabel pris, at alle oppgavene løste seg på beste vis og ingen ble ampre og sinte over alt de ikke rakk eller kunne rekke. 

I stedet sitter jeg her og skriver. Føler et visst ansvar for å fortelle dere at jeg slett ikke er noe overmenneske som fikser alt. Jeg fikser mye, men langt fra alt jeg vil. Med åra har jeg blitt rå på prioritering, og jeg har satt ned et par hakk på standarden. I alle fall på noe. Godt nok. Og det går bra å la noen baller falle, bare pass på at det er de du bryr deg minst om. De med færrest negative konsekvenser. Høres jo enkelt ut, men det er det langtifra.

Den ballen jeg ikke kan la falle er ryddinga nå, det må se helt annerledes ut her kl ti i morgen. Og jeg må sove noe før den tid, og jeg må få vesla i barnehagen med korrekt innhold i sekken og med høvelig riktig påkledning. Fokusere på arbeidsoppgavene, ikke sant. Drit i at øyelokkene er tunge som elefanter og at hele kroppen verker. Drit i at denne dagen bare har vært motvind og klisterføre. For det er gøy å bære. Det er gøy å rydde. Det er gøy å gå i trappa hundre ganger i minuttet. Det er gøy. Det er gøy. Det er gøy. 

 

Vi høres. Etter kl ti i morgen. 

 

PS! Dere som syns jeg er så flink til å trene. I dag er det onsdag, og jeg tok ukas første joggings. Etter infratek besøk (jeg vurderte om jeg bare skulle få han til å forsvinne underveis, eller i alle fall notatene til rapporten han skrev på) og før barnehagenhenting. Det er gull, og min eneste mulighet i dag. Det var faktisk det som fikk meg ut etter besøket fra helvete.