Når en skade er akkurat det du trenger

Jeg ville trolig ledd rått og nektet herfra til månen, hvis noen for 10-15 år siden prøvde å overbevise meg om det jeg skal skrive nå. For seriøst, ingen planlegger å ha skadeavbrekk? Ingen jeg kjenner hvertfall. Med mindre de egentlig ikke liker å trene da. Det er ikke de jeg skriver om eller for. Dette er til alle dere vanlige eller supermosjonister der ute. Dere som jobber beinhardt for å nå et tidsmål eller distansemål. Dette gjør dere selvsagt av egen fri vilje (i den grad noen av oss egentlig er frie - det er en helt annen post), skviser treninga inn mellom jobb, barn, venner og surfing på 2016 kravene fra Facebook, Strava og Instagram.  Selvsagt er dere alle veldig dedikerte og samvittighetsfulle, så all planlagt trening kjøres uavhengig av hvor mye overtid som kreves, antall avslutninger på skole, speider, korps og fotball du skal stille med kake, nybakte rundstykker og ferskbrygget kaffe. Noe annet skulle jo også tatt seg ut.  Det er tross alt 2016, alt dokumenteres og poengføres sirlig. Så, søvn må åpenbart kuttes, det er nemlig ingen som teller det og kårer deg til dronninga av søvn. Svare på en e-post til, trykk like på et bilde til og skriv på veggen til en annen at det var er utrolig hyggelig arrangement i dag. Ekstrapoeng for å poste kjærestegreier og at livet virkelig ikke kunne vært bedre. Virkelig. Senga går ingen steder, ikke sant? Og hvem bryr seg vel om at man snakker mer med kjæresten via iphone enn på gamlemåten. Det er det digitale som teller vettu. 

Etter en god stund på dette giret sitter skuldre og øreflipper limt sammen, og du behøver ikke lenger bruke tid på å velge ørepynt. Hurra, tid spart. Verdifull tid på morgenen mellom unger som hyler og jobb som venter. 

Det er da "beleilig skade" stikker innom deg

Da har du to valg (egentlig bare ett som er riktig, sånn er det jo alltid. "Valg" liksom)  Enten åpner du døra, lytter, reflekterer, erkjenner og setter i gang tiltak - ellers så smiler du høflig men bestemt, smeller igjen døra og trener mer enn før, og møter en større en litt senere i livet. Da har du også to valg. Jeg valgte det første, men skal innrømme at det ikke var på første besøk. Jeg dømmer ingen! 

Den som møtte meg i døra var ryggen min og manuellterapeuten. "Umulig å behandle ryggen uten at du stresser ned". Hæ? Herlighet. Jeg har alltid vært stressa, det er ikke stress som gjør ryggen til en rustning! Jeg liker stress og kroppen min takler det. Banna bein. Ikke født i går jeg nei! Dette går fint det. Jeg takler stress helt fint jeg.  

Ja ok. Så var jeg kanskje ikke helt imøtekommende fra start. Men jeg lyttet. Og jeg tok noen grep. Erkjente delvis. Begynte med yoga og forsøkte legge meg tidligere om kveldene. Sov og hvilte i ethvert smutthull. Litt etter litt ble ryggen mottakelig for behandlingene og jeg fikk en ny ro i kroppen. Jeg skal ikke skryte på meg noe som helst "full harmoni og balanse", alt dette er selvsagt relatert til mitt utgangspunkt. (Lett å få fremgang når du starter på minus hundre millioner vettu). Enhver person i vater vil nok fortsatt hevde jeg er fryktelig rastløs, utålmodig og stresset. Men hey, det er sånn jeg ER. Jeg har bare blitt en litt mer balansert utgave av meg selv. 

 Etter noen få uker med yoga kom jeg hit, men ikke lenger

Etter noen få uker med yoga kom jeg hit, men ikke lenger

Fra skade til ny styrke

Reisen har vært lang, frustrerende og veldig lite morsom. Men jeg er glad jeg har tatt den likevel. For nå er jeg ikke bare mykere og bedre i ryggen, jeg er også klokere (man skulle kanskje ikke tro det gikk an men😂) Dessuten har jeg lært meg å stå på hodet, noe jeg anså som umulig. Ikke at jeg har tenkt å bruke det til noe. Men jeg får til noe jeg ikke fikk til før, og DET kan brukes til mye! Så nå går jeg på enhver utfordring med Pippikraft- det har jeg ikke prøvd før (les: ikke fått til), så det greier jeg sikkert. Hvis jeg bare øver nok og ikke gir meg. Jeg har et par hårete mål på yogafronten jeg jobber med, som skal gi meg både bedre løpesteg og mer kraft. 

 20:54 på 5 km - persen var nesten seks år gammel,  22:01 

20:54 på 5 km - persen var nesten seks år gammel,  22:01 

Ganske overbevist om at ryggskaden fikk frem smilet og ny pers på 5 km under sommernattsløpet! Jeg hadde trent nada fart før løpet, og hadde seriøst ikke lyst til å løpe da løpsdagen nærmet seg. Følte meg elefanttung og dvask, og melkesyre lokket ikke. Så tiden kan ikke tilskrives god løpetrening! I denne perioden med ryggproblemer har jeg trent veldig mye i lik fart og intensitet, uten noe struktur eller overskudd (lapskaus), noen uker med lite og andre med normal mengde.

Uten skaden hadde jeg trent akkurat som før, noe som ikke ga meg særlig fremgang på toppfarten. Jeg fikk ikke beina til å gå fortere, trolig fordi jeg var for stiv i hofte, rygg og bekken. Skaden tvang meg til å trene opp disse svakhetene, både med bevegelighetstrening og styrketrening. Skulle selvsagt gjort det for lenge siden!  (Og jeg er ikke i mål - det er langt dit!)

Det så litt (/ganske) mørkt ut en lang stund, men nå er jeg veldig optimistisk, og ser fem til høstsesongen! Håper å få til noen gode konkurranser på halv og helmaraton, og krysser også fingre og tær for en god tid i nordmarkstravern og 3 opp og ned. Skal bare få på plass masse god trening og hvile i sommer!

 Vanskelig å begrense smilet etter 30 km i øs-pøs i beste nordmarka  

Vanskelig å begrense smilet etter 30 km i øs-pøs i beste nordmarka  

Så du, ikke bli fortvilt om du må trene alternativt i en periode - kanskje er det akkurat det du trenger!