Hvordan går man "All in"?

Dette er et gjenganger spørsmål jeg har fått jevnt og trutt, fra både blogglesere, kolleger, venner og deltakere på løpetreningen jeg startet i Frognerparken for snart 6 år siden. "Hvordan greier du å presse deg så sykt mye Siri?"  Spørsmålene kommer gjerne etter løpskonkurranser, kanskje fordi jeg oppnår bedre tider der enn andre jeg kanskje presterer likt (eller dårligere enn) med på trening. Jeg går veldig sjelden all in på trening og veldig ofte all in i konkurranser.

All in

For meg betyr all in å gå inn for noe med hele hjertet. Hjertet er selvsagt sentralt i løpingen fordi blodet skal pumpes rundt, og det fort.  Så man må følgelig trene opp kroppen til å være i stand til å prestere på det nivået man ønsker å være på. Men hjertet er også viktig til noe helt annet. Nemlig motivasjonen din. Min påstand er at du ikke greier å gå all in hverken med løpinga eller andre ting i livet ditt, hvis du ikke er skikkelig motivert for det.  Og da må du ha hjertet ditt på samme lag som målet ditt. (Det fins en annen måte å oppnå samme effekt, og det er hvis du flykter i dødsangst - men det tenkte jeg ikke skrive noe om, siden jeg er så heldig å ha svært liten erfaring og kompetanse på det området.) All in må forresten ikke forveksles med at man automatisk når målet sitt eller vinner noe - det handler bare om hvor mye man legger ned av det man har av kapasitet. All in betyr at man etterpå ikke skal tenke så mye hva hvis; hvis jeg bare hadde gitt litt mer gass hadde jeg nok nådd målet mitt. Man skal vite at man fikk ut det man hadde. Alt sammen. Når du ikke målet ditt er du ganske enkelt ikke god nok, i alle fall ikke akkurat i dag.

Motivasjon

Siden motivasjon er helt essensiell for å kunne gå all in, er da neste opplagte spørsmål hva jeg mener med at du er avhengig av motivasjonen din.  For at du skal kunne presse deg selv helt opp mot grensen din, må du først og fremst virkelig ville det. Et mål som ikke koster noe er ikke et mål, og mål som koster noe må man på en eller annen måte betale for å nå.  Enkelt og greit.  Summasummarum betyr det altså at når du har satt deg et hårete mål, må du kjenne med hele deg (og spesielt hjertet) at dette har du veldig, veldig lyst til å greie. Det er på sett og vis graden av lyst som styrer betalingsviljen din. Hvor mye er du villig til å betale for målet ditt? Hvor viktig er egentlig målet ditt når det begynner å gjør litt vondt? Hvor vondt er du villig til å ha det?

Når jeg f ex løper en 10 km så dukker disse spørsmålene typisk opp ved ca 6-8 km. Konkurransefarten er høyere enn jeg løper på trening, og langt fra behagelig, så et sted etter halvveis er på sett og vis kreftene i ferd med å brukes opp (det tror i alle fall hjernen). Så her må jeg hente frem både målet mitt og hvorfor jeg har det målet. For nå kommer regninga i form av sykt tunge bein, uttørket munn og hals, og et hjerte i full gallopp.  Det føles rett og slett som kroppen skriker STOPP. Og det kan man selvsagt lystre, og det gjør du også på et vis, hvis du ikke husker hvorfor du på død og liv skulle så fort av sted. Nå som prisen åpenbarer seg begynner du nemlig automatisk å justere på ambisjonene og tempo, og da når du jo ikke målet ditt. (Les: du blir svak og ser etter en utvei!) Se deg rundt; alle sliter nå. Hvem er sterkest i hue? Du, eller de rundt deg? Det er jo her løpet egentlig starter. Selvsagt er du den sterkeste! (Du må snakke deg selv opp, for nå er du on your own - mer om positivt selvsnakk og vinnerskaller)

Det hemmelige energilageret

Mange mosjonister tar kroppens signaler på alvor og justerer fart og intensitet, men du har alltid så mye mer igjen enn du tror! Og, for å lære om det hemmelige energilageret må du prøve deg frem i konkurranser. Når kroppens system blinker febrilsk med varsellampene skal du forsøke å sette deg delmål mot hovedmålet: Ikke på vilkår at jeg justerer tempoet nå før jeg er rundt den svingen. Når du kommer forbi svingen skal du så spørre deg om du er mer sliten nå enn i stad, eller om du egentlig er akkurat like sliten. (De andre rundt deg er selvsagt litt mer sliten). Hvor mange svinger eller lyktestolper greier du uten å justere tempoet? De første gangene greier du kanskje ikke mer enn 2-3 stk, men hey - det er jo 2-3 stk mer enn før! Og herfra og inn (eller ut om du vil), går alt bare bedre (eller verre i form av melkesyre og blodsmak!) 

Jeg syns også det ofte hjelper å tenke at hvis jeg sakker farten, tar det bare lenger tid før jeg kan segne om over målstreken - og hvem vil vel ikke fortest mulig ha slutt på pinen? Hjelper gjør det også å minne/spørre seg selv på hva man egentlig driver med. Det kan faktisk være utrolig nyttig i alle livets situasjoner.  Hvorfor er jeg her? Hvilket mål var det jeg skulle naile i dag? Jeg har vel ikke gjort alle disse forberedelsene i både treningen og hverdagslogistikken for å jogge i mål de siste 2 km??? Ta deg sammen Siri! Litt til nå, så greier du dette fordømte målet i dag.

Å segne om over målstreken er ikke farlig! Det er et tydelig tegn på at du har tatt deg ut. Jeg ligger sjeldent lenge på bakken, maks 1 min, og jeg kommer meg veldig fort til hektene igjen. Jeg syns det er helt waste hvis jeg kommer i mål på en konkurranse hvor jeg skulle gå all in mot målet mitt, uten å være segneferdig. At jeg tisser på meg er også et godt tegn! (Og det gjorde jeg da jeg var tjue også, så har ingenting med fødegreiene). Du må ikke være så redd for å ha det litt vondt. Hvis du aldri har det skikkelig vondt vet du jo heller ikke hvor grensa di går. Jeg har aldri segnet om før målstreken, og jeg har nesten alltid igjen litt ekstra til en liten sluttspurt. Ergo er jeg ikke så sluttkjørt som jeg føler meg. Hvor mye tror du at du har igjen når spurten kommer?

Bruk av det hemmelige lageret på trening

Man kan også trene på å bruke det hemmelige energilageret på trening, men jeg vil råde deg til å ikke gå like langt da. Etter min mening er det ikke videre lurt å gå all in for ofte, ganske enkelt fordi prisen er høy i form av lang restitusjonstid, og man kan gå lei maset/syrefesten. Med det mener jeg at det holder med en eller to ekstra dytt, i konkurranser kan du skyve på grensene mange flere ganger når du får litt øvelse. 

Eksempel på hvordan du kan trene på dette før konkurransene: 

• Øke farten litt siste km på joggeturen
• Løpe litt lenger enn du egentlig trodde du kunne orke.
• Etter intervallene du planla, legger du på en eller to korte drag ekstra. Du vil overraske deg selv med at du greier å løpe disse enda fortere enn det siste som var i planen din (som jo var så sykt tungt at du trodde du skulle dø fire ganger).
• Kanskje (og forhåpentligvis!) vil dette gi deg troa på at du har mer igjen enn det kjennes ut som ved første kjenn-etter-greie.

Livet er urettferdig

Så, jeg kan altså gå all in fordi jeg har trent meg selv til det. Gradvis og over flere år, til det på en måte er automatisert (og man er ikke lenger like avhengig av å være motivert for det, det bare skjer fordi det "hører til" det å konkurrere). Alle som har drevet seriøst med konkurranser over noen år, har det. Og det er derfor en avdanka "gammel" løper kan gruse deg på løpet - selv om han kanskje bare trener halvparten så mye som deg og du slår han på intervalløkta. Erfaringen sitter både i hodet og beina, hjernen husker og vet det er mer igjen (og at du ikke dør av å presse enda litt til) - og beina har flydd fort før. En som har trent mye og hardt tidligere i livet kan altså surfe ganske bra på dette ganske lenge etter at han har lagt opp. Jeg mener det er en slags rettferdighet i dét:-)

Hva mener du?