Det sitter mellom øra
Rolig langtur, korte og lange intervaller, harde tempoøkter, koselige morgenøkter og tidsklemmeløping - tåhev, hofteleddsbøyere og korrekt armbruk. Mye å holde styr på sier du? Vel, men hva med det som sitter mellom øra?
Hvor mye tid bruker du på å trene hodet? Og da tenker jeg ikke på kryssord og andre IQ test aktige oppgaver... jeg tenker på om du jobber med det mentale i løpingen din. Alle som skal delta i et løp bruker tid på å trene hjertet og bena sine.
- Det ene vi fokuserer på er å få kroppen til å takle kilometer, også kalt mengde.
- Det andre vi fokuserer på er gjerne farten vi ønsker å holde i løpet.
Disse to tingene har de aller fleste fokus på, og rent treningsmessig løser vi det første med langturen vår og det andre på intervallene, fartsleken eller kortere distanse kalt tempoøkt f.eks. Men, hva hjelper det vel om hjertet kan pumpe nok blod og beina kan løpe i den farten og så langt du ønsker, hvis du ikke har med deg hodet? Hvis du innerst ikke er tilstede i løpet, ikke engang tror på at du kan klare det og heller ikke er villig til å gå tilstrekkelig langt nok ned i kjellern?
Da blir det ufattelig tungt! For å kunne presse maks ut av sitronen må sitronen være innstilt på å bli skvist. Enkelt og greit. Alle som har stilt på intervalltrening eller konkurranser uten å ha trua med seg har følt på "vondt i viljen". Og det er kanskje den mest alvorlige av alle skader du kan pådra deg! Heldigvis kan den kureres:-)
Kanskje har du erfart hvor mye det hjelper at du har venner som heier på deg uti løpya? At du liksom flyr forbi der de stod, og at du dermed "mister" opptil en kilometer av smerte før og etter det stedet de stod. Kanskje har du vært så heldig at du har løpt en konkurranse sammen med en "hare", som bare skal trekke deg fremover i "korrekt" fart og som lirer den ene motivasjonsglosen etter den andre ut av seg?
Jeg hadde gleden av å dra Maria på en 800 m i en Yasso økt tidligere i høst. Jeg husker ikke eksakt hva hun løp de første intervallene på, men hun gikk i alle fall fra "jeg løper ikke den siste" til å løpe den siste intervallen hurtigst av alle intervallene. Med meg i bane 2 og med munndiare: "Lett og fin", "Du er sterk", "Fokus på gode fraspark", "Frem med hofta", "Kjempebra" "Snart i mål" osv osv. Etterpå sa hun at det var jeg som dro henne inn til knalltiden, men jeg dro ingenting - det var hun som løp. Jeg bare pratet hodet hennes fullt av tro på at hun skulle greie det.
Når jeg er i parken på intervalltrening med Camperne er jeg også ofte av den verbale sorten som roper Kom igjen, Angrip bakken, Du er sterk, Lett og fin osv osv. Og jeg får ofte flere takk og gode tilbakemeldinger på dette - at jeg gjør en forskjell. Prøv det selv når du trener med andre, kanskje du får noe tilbake og kanskje dine egne ord sågar fungerer på deg selv også!
Positivt selvsnakk er en fin måte å få samme effekt og dermed en veldig viktig faktor når du skal trene mentalt. For å bevare troa på målet må du snakke deg selv opp, og ikke ned. "Dette går skikkelig dårlig" og "Jeg greier aldri verden å løpe på målet mitt i dag" er tanker som ikke er særlig konstruktive for deg selv. For mange kan det være vanskelig å snu på negative tilbakemeldinger, så første fase er kanskje å nekte/begrense de negative tankene - og deretter erstatte de med positive.
Her er eksempler på ting du kan si til deg selv på trening, som gjør at du automatiserer til konkurransene:
- Jeg er sterk!
- Jeg har fin flyt i dag
- Frasparket er perfekt i dag
- Jeg kommer til å greie det
- Jeg skal ta den ryggen der
- Jeg bruker armene godt nå
- Jeg har god holdning og får masse luft inn
- Jeg skal ikke slippe den ryggen
- Jeg er allerede halvveis
- Dette går fint
- Kom igjen, litt til!!
- Det gjør ikke så vondt, h*n der har åpenbart større problemer
I tillegg til selvsnakk kan du trene hodet ditt til konkurranser ved å se deg selv i ulike faser av løpet. Spesielt bør du fokusere på de fasene av løpet du er svakest, mange har lett for å falle litt sammen rundt halvveis og ligger i et slags vakum inntil det er akseptabel distanse igjen til mål der spurten kan settes inn, mens andre har problemer med å sette rett fart fra start eller koble spurten inn på slutten. Typiske treningsøkter på den mentale biten går derfor ut på å mane frem bilder i hodet ditt på forhånd.
- Bilder der du krysser mållinja på tiden du drømmer om
- Billder av deg selv ved startstreken: fokusert og innbitt
- Bilder av deg selv første halvdel av løpet, i fin flyt og litt foran skjema.
- Bilder av deg selv midtveis i løpet, sliten men ikke ferdig. Positive tanker; dette går veien!
- Bilder av deg selv på den siste kvartdelen av løpet. Når du har mest lyst til å bryte, men kjemper videre -og ikke slipper drømmen din.
- Bilder av deg selv når du spurter inn den aller siste kilometer.
Disse bildene kan du ta frem på løpeturen din, og fokuser på ett av gangen - det som passer best for den økta eller delen av økta du er i.
I store løpskonkuranser kan du også gjøre bruk av publikum, selv om de ikke heier på deg. Strekk ut hånda til unger som står med foreldrene sine - de er ivrige på high five. Det koster deg mindre enn du gir. Hev hånda og gi tommel opp til publikum som lager liv og røre, så får du kanskje en "You are amazing" tilbake og ikke minst kjærkommen boost. Jeg har også gitt tommel opp og positive ord til medløpere, jeg håper det gir de en liten boost - og til meg selv gir det fokus unna smerter og liten vilje.
Høres dette voldsomt ut? Du trenger heldigvis ikke gjøre alt samtidig da, men plukke opp noen av elementene:-)
Selv har jeg fokus på å løpe bedre teknisk, fordi jeg vet jeg da også løper billigere. Jeg sier derfor ting som "fram med brystet", "ikke sett deg", "godt fraspark", "avslappet i skuldrene og god pendling med armene". Disse små setningene gjør at jeg løper bittelitt bedre, og tenker litt mindre på at jeg er sliten. Jeg har også fokus på å få opp farten fra start, men her har jeg litt å jobbe med! I tillegg forsøker jeg alltid å huske at jeg elsker å løpe, når alt bare er tungt og det føles altfor langt til mål:-)