Så lenge skutan kan gå

Etter en kjip løpsopplevelse i Sentrumsløpet er det dags for en alvorsprat. For jeg har ingenting å utsette på arrangementet, alt ansvar hviler på mine krokete skuldre. Det var jeg som ikke fikk forberedt meg godt nok. Det var jeg som ikke fikk løpt fort nok. Det var jeg som ikke fikk disponert løpet godt nok. Det var jeg, og bare jeg, som floppa i jakten på målet. 

Men, hey - det er ingen grunn å gi opp heller. Motgang gjør sterkere, det er i oppoverbakkene det går fremover (særlig!) osv

Uansett om motgang er bra eller kjipt, eller begge deler. Det er i alle fall en sabla god anledning og mulighet til å lære. Og det er det jeg har tenkt å bruke Sentrumsløpet 2015 til. Ikke at jeg skal late som det var den opprinnelige planen min. Det var planen for påskemaraton, ja - men ikke Sentrumsløpet. Jeg hadde egentlig planlagt at alt skulle gå på skinner etter påske, og jeg ikke skulle lære noe som helst. Nada læring. Jeg er tross alt førti år og kan alt som er verdt å kunne. Ikke sant.

Joda, av og til kan man se seg tilbake. For å lære, ikke for å gå tilbake til start. Men for en restart. Restart er bra! Alternativet er å fortsette videre på et spor som ikke fører frem, eller å gi opp. Jeg heier på restart. Og å se seg tilbake. Analysere. Forstå. Lære. Korrigere.

Analysen:  Jeg løp med for lav puls og intensitet, men følelsen var tung.  Jeg hadde heller ikke forberedt meg optimalt for en rask 10 km. Jeg er usikker på hvor godt man kan forvente å få betalt for skippertak i treninga. Var 46,15 en god eller dårlig tid når man tar "alle faktorer" inn?

Forstå: Hvis jeg antar at forberedelsene var gode nok og at 46,15 dermed var en dårlig tid - og lener meg mye på at pulsen var et knepp eller tre for lav. Det kan bety at pulsbeltet målte feil, men det tror jeg ikke på - ikke at det skulle måle konsekvent for lavt akkurat på lørdag. Jeg tror jeg bomma med formen, at jeg enten kjørte feil økter siste to ukene, at maraton satt i beina,  eller jeg fikk et slags tilbakefall på kontoen totalbelastning.  Og av disse tre, tror jeg mest på den siste. Det er basert på flere ting enn akkurat Sentrumsløpet selvsagt. Jeg liker ikke å si det høyt, langt mindre skrive det, men jeg kjenner på de samme tingene som i november, desember og januar. Trøtthet som gjennomsyrer alt. Får mest lyst til å gi opp alt.  Kaste alle drømmene og legge meg til å sove sammen med tornerose. Men jeg elsker å trene, spesielt å trene ute - løpe alene eller sammen med venner. Kjenne på flyten, være i naturen, prate og le. Men det blir for mye totalt sett. Ikke hele tiden, men for ofte. De siste ukene har det vært i overkant på jobb igjen. Langt mindre jobbing enn jeg drev på med for 10 år siden, men familielivet legger helt andre rammer for timene i døgnet. Det renner over oftere og tidligere, og mer.

Lære: Jeg trenger treningen for å fungere. Men treningen er også det som gjør at det bikker over. Jeg syns også det er vanskelig å begrense treningen, nettopp fordi jeg liker det så godt og det gir meg så mye. Fungerer det bedre for meg om jeg "bare" løper de rolige og hyggelige øktene, og dropper de harde intervallene og tempoøktene? Jeg vet ikke, men det kan være en mulig løsning. Å bare løpe koseturene, eller å ha bare koseturer. Det er en forskjell på de to tingene. 

Korrigere:  Dette er det vanskeligste. Hvordan skal jeg korrigere kursen? Ta en pause i treninga? Trene et knepp mindre? Vil det hjelpe, eller vil det bli verre - fordi jeg blir mer deppa av å ikke trene enn jeg blir sliten av totalen? Kanskje er trene annerledes det som gir meg det beste fra to verdener?

---

Så länge skutan kan gå
så länge hjärtat kan slå
så länge solen den glittrar på böljorna blå
om blott endag eller två
så håll tillgodo åndå
för det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!
Och vem har sagt att just du kom till världen
för att få solsken och lycka på färden?
Att under stjärnornas glans
bli purrad uti en skans
att få en kyss eller två i en yrande dans?
Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn,
höra böljornas brus och kunna sjunga!
Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn
och som fågeln på vågorna gunga.

Och vid motorernas gång
och ifall vakten blir lång,
så minns att snart klämtar klockan för dig: ding, ding, dong!
Så länge skutan kan gå,
så länge hjärtat kan slå,
så länge solen den glittrar på böljorna blå,
så tag med glädje ditt jobb fast du lider,
snart får du vila för eviga tider!
Men inte hindrar det alls
att du är glad och ger hals,
så kläm nu i men en verkligt sju-sjungande vals!
Det är en rasande tur att du lever, min vän
och kan valsa omkring uti Havanna!
Om pengarna tagit'slut, gå till sjöss omigen
med karibiens passadvind kring pannan.
Klara jobbet med glans,
gå iland någonstans,
ta en kyss eller två i en yrande dans!
Så länge skutan kan gå,
så länge hjärtat kan slå,
så länge solen den glittrar på böljorna blå.