Lengsel, savn og håp
Endelig er 2020 på hell. Året som nesten bare har vært elendighet!
Det er selvsagt ikke sant, men noen høydare har det hvertfall ikke vært. Det startet med en skade i høyre fot i slutten av januar eller starten av februar, jeg ble så permittert fra jobb i mars da korona kom med brask og bram og ingen fanfare. Videre var jeg litt for hissig på grøten med opptrapping av trening i april, og smalt i veggen hos fysio i mai med klar melding om å ta den helt ned igjen. Mista jobben og meg selv i juni. Den våren var bare helsvart spør du meg. På en måte har jeg glemt alt, samtidig som alt er risset inn i meg for evig og alltid. Alt blir bra igjen var mantraet da, det føltes uendelig langt borte for meg.
Og vi var ikke engang halvveis i året
Heldigvis gikk det litt bedre etter dette, jeg så det ikke da - men det lysna vel litt gradvis utover sommern. Jeg fikk løpe stadig mer, og denne gangen uten smerte. Norge åpna forsiktig opp, og sommerferien kom med tid på hytta på Sørlandet. Jobbsøknadene jeg skrev ble ikke borte i et svart hull, markedet tok seg forsiktig opp. Vi fikk noen fine turer til Stavanger med Preikestolen og Utstein, over Frafjordheiane og gjennom Setesdalen tilbake til Kristiansand og hytta. Etter sommerferien ble det jobbintervjuer og i september oppstart i ny jobb. Jeg driver fortsatt med analyser og prising og sånn, men etter 3 år i trening er jeg nå i Bonaventura Scandza og priser varer til butikk og kiosk blant annet. Oppstarten var bratt, hodet fullt av nye navn og begrep, nå begynner ting å falle litt på plass i hodet mitt. Jeg er veldig takknemlig for å ha kommet til et så hyggelig og morsomt arbeidssted, som i tillegg er i medvind! Samtidig tåler beina mine mer og mer løping, og jeg er endelig på samme nivå treningsmessig som jeg var for et år siden. På mange måter er ringen slutta, men det er jo dessverre ikke Korona. Til sommern sier Bent. Jeg håper han har rett. Er over middels pisslei hele greia med avstand og ingenting gøy. Er veldig sugen på løpskonkurranser og reiser i 2021!
Nå står snart jula for døra her, vi har starta litt tidligere med pynting enn vanlig - for å bøte på mørket ute og fraværet av julebord, fellestreninger, juleavslutninger og det som verre er. Jeg savna helt klart turen til Nice i november, og tror det må bli jentetur dit i 2021. Savner i grunn alle løpskonkuransene og fellestreningene, det er liksom bare veldig tomt nå. Dagene er ganske lik hverandre, og man blir i litt for stor grad oppmerksom på at det bare regner og er mørkt hele tiden, selv om det ikke er sånn. Jeg håper det blir bedre i januar, forhåpentligvis får vi litt snø da - ikke bare underkjølt regn, is og piss. For min del tror jeg det psykisk hjelper på å ikke være i 2020 lenger. Få lagt det bedritne året helt bak meg, jeg håper jeg greier det. Jeg trenger å se mer fram enn tilbake, og det er en prosess som tar tid åpenbart.
Til slutt vil jeg bare si at du bør følge med på adventskalenderen min på facebook, og så syns jeg du skal ringe en venn minst en gang i uken! 2020 hverdagen er tøff for mange. Kanskje for tøff for de aller fleste av oss.
