LEGOforbannelsen og andre skumle historier fra virkeligheten

Du har sikkert hørt klagekoret om tidsklemme og lest alle mammabloggene om cupcakes, hjemmelagde klær og bentomatbokser og tenkt: "tidsklemme? særlig!" 

Og du har helt rett. Det som ikke er sant er virkeligheten som gjengis på mammabloggene. Med mindre man har en aupair, en vaskehjelp og for mye fritid selv (les: hjemmefru), og trolig en mann som tjener penger like lett som ugresset gror.

Sannheten om småbarnslivet er ikke nødvendigvis tidsklemme - for det kan man på sett og vis løse ved å prioritere annerledes og avstå fra store deler av karusellen. Men, det man virkelig ikke kan løpe fra, og tro meg det har jeg prøvd, er det evigvarende kaoset i det som en gang var et ryddig hjem. Legoforbannelsen kaller jeg den. Det er altså ufattelig hvor små deler den møkka kommer i. Og det gjør så sabla vondt å få de aller minste bittesmå delene under foten. Og så godt å høre den suse oppover støvsugerrøret. 

 Legoforbannelsen i praksis

Legoforbannelsen i praksis

Dette var en stue. Nå er den inntatt av duplolego, smålego har ikke adgang hit. Aner ikke hvor lenge vi greier å holde den linja, den utfordres kontinuerlig med massivt trykk. Smålego bekjempes umiddelbart om den prøver seg på trappa, men en dag kommer den seg nok opp - og da. Da vet jeg ikke helt hva som skjer, men jeg tror ikke det blir en vakker dag.  Så, mens kampene utkjempes med smålego har jeg resignert mot storlego, samt pledd, puter og kosedyr i uskjønn forening. Har gitt opp å rydde bort, jeg mistenker at de kommer seg ut av eskene på egen hånd. Nevnte jeg brødsmuler, klissete pålegg, riskorn, eplebiter, bananskall og ikke minst plastelina?

 

Brettekanter i de viktigste skuffene. 

Det gjelder med andre ord å holde på de posisjonene man har, begynner man først å vike har man tapt. Jeg har nå flyttet innsatsen fra stua til klesskapet mitt - MITT.  Stua er i ferd med å tapes til LEGO og de andre leketøysdemonene, soverommet mitt kan fortsatt reddes. Jeg er kanskje syk. Eller besatt. Og alt er LEGO sin skyld.  Men jeg gir alt i kampen for å ha hodet såvidt over vannet, ett skritt unna fullstendig kaos. Takk kjære beina for frikvarteret jeg får med løpinga, og takk for alt det fine løpetøyet jeg kan brette og holde orden på. 

 MIN SKUFF

MIN SKUFF