Fra asfaltbabe til stidronning
(okei, det er kanskje å ta litt i - men jeg kjører VG-overskrifter i disse agurktider)
Nesten 18 km på blå og rød sti med Synne en mandag er helt ålreit!
Jeg har kanskje ikke skrevet det her helt eksplisitt. Men ja, jeg trives veldig her vi har flytta til! Det var mareritt av en flytteperiode, som jeg får hjerteflimmer bare av å tenke på, men jeg tror jeg ser det glimter i julelysene i enden av tunellen nå. Og hvis jeg ikke ser maimåned dypt inn i øya tror jeg at jeg kan si det var verdt det.
De første ukene holdt jeg meg til løping rundt Sognsvann, det ble veldig sent på kveldene før jeg kom meg ut - og jeg var helt utrolig sliten - så det måtte være enkelt. Men uke for uke har jeg kommet meg lenger og lenger ut i skauen, og nå denne uka løp jeg altså hele 18km hvor nesten alle var på sti. Sti og terreng er både digg og vanskelig, røtter og stein gjør at man lett kan fly på snørra. Jeg har derfor økt gradvis fra 3 km sti og resten grus, til flere stikm for hver uke. Ingen trynings, ingen skikkelig overtråkk, ingen ømme ankler. Amen
Men fort er det ingen som påstår at det går!
Selvsagt savner jeg også noe etter flyttinga. Trofaste langturpartner Hege, kort vei til parken og fine Forneburunden samt matbutikken på Mølhausen. Tenker å sette inn sjarmoffensiv på Hege så hun flytter opp hit, i alle fall til pensjonisttilværelsen så vi kan gå på Vettakollen sammen til vi dør.
