Jeg er ganske sikker på at den nye ministeren for likestilling og sånn, ville plassert meg i helsekøen sammen med transene om hun hadde sett meg grått og balansert faretruende nært kategorien "hysterisk" i butikken i dag. Heldigvis har vi butikker i Norge der det er lov til å uttrykke sin fortvilelse over at GPS klokka ikke lenger finner signalene. Den butikken heter Løplabbet. Der inne fins det andre mennesker som er enig med meg i at GPS klokker som ikke får kontakt med satelittene er ganske nær en katastrofe av uante dimensjoner. 

Nå ligger pulsklokka mi i supportkøen hos Polar - og jeg fikk altså skreket meg til en låneklokke.  (Jeg truet med å lenke meg fast til mølla der inne, og de skjønte at jeg mente alvor).

 Min faste treningskompis det siste året - hvordan kunne du svikte meg så brutalt?

Min faste treningskompis det siste året - hvordan kunne du svikte meg så brutalt?

Så langt i uka har det blitt i underkant av to imaginære mil, og målet var null. Det er så ille at jeg nesten ikke finner noe mening med livet lenger. Men, nå ser jeg i alle fall litt lysere på det hele, og har store forventninger til løpeturen som jeg håper å få tatt i morgen. Med reelle kilometer og kilometertider. Jeg blir nesten litt lykkelig bare å tenke på det.